Denne uka har jeg besøkt Australian National University (ANU) i Canberra. Det er et relativt nytt universitet som ble besluttet opprettet i 1946, men er det universitetet som jevnt over rangeres som det beste australske universitetet i internasjonale oversikter. Det er også det eneste universitetet i Australia som er etablert etter vedtak i det nasjonale parlamentet.

Jeg må bare innrømme at det først i de siste to årene at jeg er blitt klar over posisjonen til dette universitetet. På ”Times Higher Education list of the world´s top universities for 2010-11” ligger det på 43. plass, mens det på den såkalte Shanghai-rankingen ligger på 59. plass i 2010. ANU er også en av grunnleggerne av det internasjonale universitetssamarbeidet som heter International Alliance of Research Universities (IARU). Dette er et svært eksklusivt samarbeid av ledende universitet.

Selv om de bare har hatt medisinerutdanning siden 2003, så har universitetet vært en viktig medisinsk forskningsinstitusjon siden starten med ”The John Curtin School of Medical Research”. Tre av fire nobelprisvinnere fra universitetet er innen medisin. 80 prosent av budsjettet til universitetet brukes på forskning.

Jeg besøkte også “The John Curtin School of Medical Research”. I 2009 tok psykiateren Julio Licinio over som sjef. Han har mange års bakgrunn fra USA innen genetisk forskning i relasjon til fedme og depresjon. Han er blant annet redaktør for tidsskriftet Molecular Psychiatry.

Julio Licinio er allikevel opptatt av at løsningene innen medisinsk forskning ikke er å arbeide innen et snevert område alene, men å kombinere kunnskap på tvers av områder:”It is currently thought that major breakthroughs require work that integrates various levels of knowledge and is built across academic disciplines”.

ANU ønsker å bli ledende innen ”translasjonsmedisin” som inkluderer overgangen fra vitenskapelige studier i laboratoriet til anvendelse på pasienter, men også kliniske studier, utvikling av retningslinjer, politikk og global helse. De etablerer i år den første mastergraden i translasjonsmedisin i Australia/Asia- regionen.

Det er alltid nyttig å møte medisinske dekaner fra andre universitet. Professor Nicholas Glasgow var intet unntak. De har en fireårig medisinerutdanning som bygger på en bachelor-grad, men ikke nødvendigvis innen biologi eller tilsvarende fag.

Dette gir en relativ kompakt medisinerutdanning. Det interessante er at en del av studentene tilbringer det tredje året som inneholder mye klinisk undervisning, utenfor universitetssykehuset i en distriktsmedisinsk setting.

Alle studentene har derimot den samme eksamen etter dette året, men ingen ting tyder på at undervisningen utenfor universitetssykehuset gir dårligere kunnskap. Studentene som er ute i distriktene gjør det heller bedre på eksamen, men fakultetet vet ikke om dette skyldes en bedre læringsarena eller om det er seleksjonen av studenter. Kanskje vi kan lære noe av dette når vi nå ønsker å flytte mer undervisning ut i primærhelsetjenesten?

Universitetssykehuset i Canberra har et nedslagsfelt på 550 000 innbyggere. De har tidvis problemer i å rekruttere gode leger og kliniske forskere i konkurranse med Brisbane, Sydney og Melbourne. På mange måter er det likheter i de utfordringene de har som vi opplever på universitetssykehus utenfor Oslo-regionen.

ANU arbeider for tiden med å planlegge framtidens campus – ”Campus Master Plan 2030”. Denne planen skal bidra til at universitetet sikrer posisjonen sin og tenker framtidsrettet. Jeg må innrømme at jeg fikk litt flashback til arbeidet med å samle NTNU i en stor felles bynær campus og med nærhet til hvor studentene bor. Nå ble ikke dette vedtatt, men visjonen lever videre.

Du lurer kanskje på tittelen på blogginnlegget. Det gjenspeiler følelsen jeg hadde da jeg sto ved gaten på Arlanda flyplass og skulle gå om bord i flyet til Bangkok og manglet visum til Australia. Ikke kan jeg skylde på at jeg ikke har vært der før eller at jeg glemte at jeg hadde nytt pass – jeg tenkte kort og godt ikke på det.

Heldigvis fikk jeg ordnet det på flyplassen og rakk flyet, men følelsen av å være den komplette reiseamatør kommer jeg nok til å huske en stund. Det hjalp riktignok på humøret å komme til sommer og varme, men ikke minst få innblikk i et spennende universitet. NTNU og ANU har allerede et godt samarbeid – målet er at det skal bli enda bedre.