Bedre leger uten karakterer?

Karakterer engasjerer og forarger. De fleste av oss som har vært gjennom et utdanningsløp vet at karakterer sier noe, men er langt fra noen gullstandard for å evaluere prestasjonene til en elev eller en student. Likevel er karakterer et nyttig verktøy i mange sammenhenger.

Karakterer er inngangsbilletten til høyere utdanning. Jeg har i flere blogginnlegg skrytt uhemmet av at NTNU rekrutterer i særklasse flest av elevene med de beste karakterene fra den videregående skolen. Det er ingen tvil om at dette gir oss en fordel i det å kunne levere dyktige kandidater til arbeidslivet.

Vi har flere ganger diskutert om vi i tillegg til karakterene burde vurdere andre forhold ved opptak til medisinstudiet. I mange land har de i tillegg til karakterene også en vurdering av egnethet og forutsetninger til å bli en god lege.

I Dagens Næringsliv på lørdag var det et innlegg om Karakterer til besvær. Her ble også opptak til medisinstudiet kommentert og forfatteren slo fast at «ved å åpne opp for alternative måter å vurdere potensielle studenters egnethet til studiet er det god grunn til å tro at kvaliteten på ferdige uteksaminerte leger ville øke. Med en lavere andel uteksaminerte nevrotiske leger som ekstrabonus». Dette viser at opptak til medisinstudiet engasjerer mange og frister tidvis til sleivete uttalelser.

Vi har flere ganger sett på det vitenskapelige grunnlaget for bruk av intervjuer i tillegg til karakterer ved opptak til medisinstudiet og svaret er ikke entydig. Det er heller ikke slik at en elev med karaktersnitt på 5,8 blir nødvendigvis en bedre lege enn en elev med karaktersnitt på 4,9. Likevel har vi god erfaring med at opptak basert på karakterer gir oss studenter med et bredt engasjement på mange områder og som blir gode leger. Kanskje er det også den mest rettferdige ordningen.

I studiet er jeg derimot en sterk tilhenger av at vi ikke bruker karakterer ved det medisinske fakultetet vårt. Tilsvarende ordning finnes ved fakultetene i Oslo og Tromsø. Hovedbegrunnelsen er at vi ønsker å utdanne leger med tilfredsstillende kompetanse på alle områder. De fakultetene som bruker karakterer, må i tråd med retningslinjer for bruk av karakterer, slippe igjennom studenter med lavere kompetanse på eksamen. Dermed er sjansen større for at enkelte kandidater med ikke tilfredsstillende kompetanse på noen områder består eksamen. Hos oss må studentene ha minimum 65 av 100 poeng på eksamen.

Det virker også sannsynligvis positivt på studentmiljøet at vi ikke har karakterer. Vi tror det bidrar til økt samarbeid og mindre intern konkurranse på kullet. Å utvikle en sterk evne til å samarbeide er ikke minst viktig i helsetjenesten fremover.

Det har vært argumentert for at vi trenger karakterer for å kunne selektere studentene ved avsluttet studium. Etter innføringen av ansettelse etter søknad for turnuskandidater, er det sagt at karakterer er det beste grunnlaget for å vite hvem som bør ansettes. Det er også brukt som et argument at fravær av karakterer vil kunne bidra til nepotisme. Det vil si at det er lettere å favorisere nyutdannede leger med gode bekjentskaper.

Jeg synes ikke at dette er overbevisende argumentasjon. Vi har en lang tradisjon i helsetjenesten med å ansette leger uten at karakterene fra studiet har vært avgjørende. Her kan for eksempel annen kompetanse som deltakelse i forskning eller annen viktig aktivitet telle positivt. I tillegg bør vi ved alle ansettelser intervjue søkeren for å vurdere egnethet for den aktuelle stillingen og innhente referanser.

Det er selvfølgelig ikke akseptabelt å ansette nyutdannede leger på bakgrunn av bekjentskap fremfor kompetanse og egnethet. Her har jeg tiltro til at HR-avdelingene på sykehusene ikke er mindre profesjonelle ved ansettelse av turnuskandidater enn annet helsepersonell. Det finnes helt sikkert eksempler ved sykehus om uheldige ansettelser hvor bekjentskap har vært viktigere enn kompetanse, men jeg tviler på at karakterer ville stoppe personer som misbruker egen posisjon.

Diskusjonen om eventuelt å innføre karakterer skaper stort engasjement hos studentene våre. De fleste virker svært godt fornøyd med dagens ordning. Jeg ser ingen grunn til at vi skal endre praksisen vår.