Best på ski eller i forskning?

Mange nordmenn er utrolig gode til å gå på ski. Verdensmesterskapet på ski i Oslo beviste nok en gang at vi er best i langrenn. Det ble en utrolig folkefest for alle oss som liker å se på skirenn og styrket den norske nasjonalfølelsen om at vi er best når det gjelder.

Nå var det kanskje ikke så mange kinesere, amerikanere, indere eller afrikanere som lot seg begeistre over resultatene til Bjørgen eller Northug. Vi skal være glade for at vi klarer å skape så mye engasjement og begeistring rundt et arrangement som på mange måter er et lite lokalmesterskap i global sammenheng.

Premiene ble utdelt på universitetsplassen i Oslo til øredøvende jubel. Jeg så på TV at en av landets fremste forskere, rektor på Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen, fikk gleden av å dele ut glasskåler ved en av medaljeseremoniene. Det var sikkert ikke mange som tenkte over at han også har lang erfaring med beinhard internasjonal konkurranse og vet hva som skal til for å være best.

Når det kommer til forskning så konkurrerer vi ikke med noen få utvalgte land, men med gode forskningsmiljøer over hele verden. I motsetning til i jaktstart på ski så nytter det ikke å legge seg bak i feltet å vente på riktig tidspunkt for å avansere. Her gjelder det å komme seg i front å prøve å beholde plassen lengst mulig – få har opplevelsen av å komme helt i mål med forskningen, men det utdeles heldigvis premier underveis.

Stadig flere land stiller med nye lag i forskningen. Konkurransen om å hevde seg internasjonalt blir tøffere, men det er ingen grunn til at ambisjonene våre på dette området skal være lavere enn i idretten. For å lykkes trenger vi et utbredt samarbeid i Norge – vi må bygge sterke landslag. Skal vi bygge sterke landslag må vi også se til at enkeltmiljøene våre er robuste nok til å delta.

For noen uker siden hadde vi besøk i Midt-Norge av dekan Arnfinn Sundsfjord ved Universitetet i Tromsø, direktør Tor Ingebrigtsen ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og direktør Lars Vorland i Helse Nord.

De jobber målbevist for å styrke den medisinske forskningen i nord ved blant annet å etablere felles forskningsgrupper mellom universitet og helseforetak. Hensikten er å bygge bærekraftige forskningsmiljøer som kan konkurrere på den internasjonale arenaen, men også bidra til nasjonalt samarbeid. De har også etablert felles forskningsinfrastruktur. Jeg tror at de endringer de gjør i nord vil gi langt bedre resultater enn å spre ressursene tynt utover.

Tilsvarende prøver vi å bygge sterke forskningsmiljøer i Midt-Norge. Jeg tror ikke vi lykkes uten at vi er villige til å gjøre prioriteringer. Det avgjørende er at vi prioriterer kvalitet.

Det er allikevel en stor forskjell på idrett og forskning når det gjelder nasjonale landslag. I forskningen ønsker vi ikke bare å bygge landslag, men å bruke disse som utgangspunkt for internasjonale forskningsnettverk og samarbeid. I forskningen ser vi gjerne at Northug, Cologna, Rickardsson og Bauer er på samme lag.

Vi kan ikke regne med tilsvarende publikumstall innen forskningen som det vi opplevde i Oslo. Slik var det sikkert en fantastisk opplevelse for en forsker å stå på tribunen og oppleve stemningen ved medaljeoverrekkelsen.

Det vi derimot bør forvente er at vi klarer å formidle til befolkningen at forskning dreier seg om tøff internasjonal konkurranse og at de beste forskerne vi har i landet er verdensledende innen områder hvor det er deltakere fra alle de store landene. Vi har både forskningens Northug og Bjørgen, men kanskje er de ikke like høyt verdsatt av media og samfunnet.