Bestått/ ikke-bestått – en historisk parentes?

Dette var tittelen på en lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening nylig. Det er bra at utdanning diskuteres og ikke minst om hvordan vi får de beste legene. Det er enighet blant de som utdanner leger at det kreves mer enn bare akademisk kompetanse for å bli en god lege. Det kreves blant annet integritet, omtanke for andre, evne til å ta ansvar og samarbeide, og ikke minst kunne kommunisere med pasienter og kollegaer.

I USA er det vanlig å vektlegge også andre forhold enn akademiske prestasjoner ved opptak til medisinstudier. En studie viste at søkere med gode akademiske prestasjoner, ikke ble tatt opp til medisinstudier på bekostning av studenter med dårligere karakterer, men som hadde andre viktige egenskaper og kompetanse.

I Norge er det i prinsippet skoleprestasjonene som er avgjørende for opptak. Ved fakultetet vårt var kravet i år for de med førstegangsvitnemål at de hadde et karaktersnitt på minimum 5,6 – det forutsatte fire tilleggspoeng. Vi har derfor en svært sterk vektlegging av akademiske ferdigheter ved opptak.

Studentene som begynner hos oss har også en sterk motivasjon for å bli leger, og ikke minst er studentene våre svært motiverte for å få den kunnskapen og de ferdighetene som er nødvendige for å bli gode leger.

De fleste medisinske fakultet i USA har, særlig i de to første årene av et fireårig studium, ikke karakterer, men bestått/ ikke-bestått. Dette gjelder også eliteuniversitet som Stanford, Harvard, UCSF og Yale.

Yale universitet skriver om læringsfilosofien sin at «medisinstudentene er modne individ som er svært motivert for å lære, og som trenger veiledning og stimulering snarere enn tvang og konkurranse» og videre «frigjort fra bekymringer om hvordan de er rangert i klassen, tenderer studentene til å lære mer for fremtiden enn for eksamener. Konkurransen om karakterer er eliminert og studentene er opptatt av å hjelpe hverandre».

Jeg har tidligere skrevet om at en av grunnene til at vi har bestått/ ikke bestått, er at vi kan legge listen høyere enn det vi ville ha gjort med karakterer. Vi ønsker et minimum med kompetanse som tilsvarer karakteren C. Til tross for at vi har de høyeste kravene til karakterer ved opptak, så strøk 8,5 prosent av studentene våre i fjor, mens ved Universitetet i Bergen med karakterer strøk bare 1,2 prosent av studentene.

Vi ønsker at de som kommer ut med et vitnemål fra oss, ikke bare har ferdigheter og kunnskap, men også holdninger og verdier som bidrar til å løfte helsetjenesten som helhet og kunne møte pasientene med respekt og omsorg. Det blir mer og mer vanlig at de ansatte i helsetjenesten arbeider i team på tvers av profesjoner og kompetanse. Vi må tenke gjennom hvordan studiene våre møter fremtidens utfordringer.

Jeg er glad for at alle de fire medisinske fakultetene i Norge arbeider med å bedre studieplanene sine. Vi ser at det er elementer som mangler i studiet vårt og vi må også se på hvordan vi kan bli enda bedre til å gi studentene tilbakemeldinger på prestasjoner gjennom studiet. Jeg har vanskelig for å se at det vi ønsker å oppnå, blir best ivaretatt med å innføre karakterer.

Innlegget i Tidsskriftet var nok skrevet som et synspunkt i karakterdebatten i Oslo. Innlegget viser at vi også trenger å arbeide mer med kunnskapsgrunnlaget vårt for de avgjørelser vi tar i utdanningsspørsmål. Vi skal uansett utfall av diskusjonene i Oslo, fortsette et tett samarbeid mellom fakultetene våre. Så får vi se hva som blir en historisk parantes.