Blogger blant kommunikasjonsfolk

Sist uke var jeg invitert til å snakke om blogging til 140 kommunikasjonsfolk – tittelen var ”Blogger og dekan”. Jeg føler meg ganske trygg på rollen som foreleser i store forsamlinger, men denne gangen følte jeg meg mer usikker. Her var det mange eksperter på sosiale medier.

Anledningen var et seminar om forskningsformidling for medlemmer av forskning.no. NTNU og Det medisinske fakultet var vertskap for arrangementet. Deltakerne var kommunikasjonsmedarbeidere fra forsknings- og utdanningsinstitusjoner. De som bidrar til at du finner mye interessant lesestoff på forskning.no sine sider.

Det var mange spennende innlegg på seminaret og mange av temaene har jeg reflektert over tidligere i ulike blogginnlegg som ”Hva kan vi lære av sjuke nord-trøndere?”, ”Amming i tåka” og ”Pandemien – formidling i krisetid”. Fordelen med å være blogger, er at jeg har mulighet til å kommentere dagsaktuelle problemstillinger innen forskning, høyere utdanning og helse.

Det hele begynte med en utfordring. Første blogginnlegg skrev jeg 12.september 2008. Bloggskriving har etter hvert blitt en naturlig del av ukene mine. Håpet mitt er å gi et lite bidrag til å skape entusiasme og positiv innstilling til forskning og høyere utdanning ved å formidle litt av alt det spennende som skjer i sektoren.

Jeg tror ikke at klaging over manglende bevilgninger og ressurser til forskning er veien å gå hvis vi skal overbevise politikerne og folk flest om å satse mer på forskning. Vi må vise mulighetene til å oppnå enda mer enn det vi allerede gjør. Ikke minst må vi få fram at forskningen er viktig for å sikre framtidig sysselsetting og verdiskaping. Vi er heldige som har mange unge lovende forskere som ønsker å bruke livet sitt på å oppdage og utforske det vi ennå ikke har kunnskap om. Tenk om situasjonen var motsatt – nok penger, men ingen interesse.

Jeg har mange ganger fundert på om tittelen på blogginnlegget avgjør om hvor mange som klikker seg inn på nettsiden. Noen ganger er jeg mer fornøyd med tittelen som: Ole Brumm og de intellektuelle, Farlige leger, Rock’n’Roll ledelse, Vil du værra me’mæ hjem i natt? og Sex – det er fali’ det. Tittelen som inneholder sex er blogginnlegget mitt med flest treff, så tittelen betyr nok noe.

På lik linje med de fleste bloggere så setter jeg pris på tilbakemeldinger. Flertallet har jeg fått via e-post, mens noen skriver kommentarer under innlegget eller gir muntlig tilbakemelding. Jeg har også blitt kritisert for å uttrykke meninger i blogginnlegg: ”…slike sentrale tema fortjener å bli debattert i det offentlige rom for å kunne veie ulike synspunkter mot hverandre og få best mulig resultat. Blogging har for få lesere og gir begrensede muligheter til debatt…”.

Etter å ha referert fra et møte med helseministeren i bloggen, så fikk jeg følgende tilbakemelding: ”Takk for innsyn i de lukkede rom. Da fungerer sosiale medier som de skal”. Den satte jeg pris på.

I innlegget mitt på forskning.no-seminaret snakket jeg en del om det å blande rollen som leder og blogger. Det er selvfølgelig ikke mulig å skille mellom det å være blogger og leder. Dekan er jeg 24/7 og det gir selvfølgelig begrensninger på hva jeg kan skrive, men samtidig muligheter til å fremme det som jeg som universitetsleder syns er viktig.

Sist lørdag leste jeg i Aftenposten at en av landets mest leste bloggere hadde gitt ut bok om blogging – ”Sosiale medier, Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset”. Forfatteren var intervjuet og ble spurt om hvem som er den typiske bloggeren.

Heldigvis svarte hun at den eneste fellesnevneren er ”at den er lidenskapsbasert”. Den fellesnevneren har jeg ingen problemer med. Lidenskap er også viktig i forskningen.

Samtidig er det en god beskrivelse av arbeidet til mange av kommunikasjonsmedarbeiderne som var på forskning.no-seminaret. Vi er helt avhengig av den hjelpen de kan gi oss forskerne hvis vi skal nå ut med aktivitetene og resultatene våre.