Forrige uke var Nordisk samarbeidsorgan for medisinsk forskning (NOS-M) samlet i Stockholm. En av sakene vi diskuterte var ph.d.-utdanningene i de ulike nordiske landene. Vi var opptatt av om kravene til ph.d.-gradene innen medisinsk forskning er like.

I Norge er det et ønske om at retningslinjer og forskrifter for en ph.d. er mest mulig lik på tvers av de ulike institusjonene som tildeler doktorgrader. Universitets- og høgskolerådet (UHR) vedtok i 2011 nye veiledende retningslinjer for ph.d. Her slås det fast at ph.d.-utdanningen skal være normert til tre års fulltidsstudier som inkluderer en opplæringsdel på minimum 30 studiepoeng.

Avhandlingen ”skal være et selvstendig, vitenskapelig arbeid som oppfyller internasjonale standarder med hensyn til etiske krav, faglig nivå og metode innen fagområdet.” I dette ligger det en forventet antakelse om at det foreligger en felles forståelse på tvers av land om hva som forventes av en slik avhandling.

Innen medisinsk forskning består avhandlingen vanligvis av artikler og retningslinjene fra UHR slår fast at hvis avhandlingen består av artikler skal ”kandidaten normalt være førsteforfatter på minst halvparten av artiklene”. 

De fire norske medisinske fakultetene ønsker også at kravene til en ph.d. skal være like. Tidligere besto ofte en medisinsk doktorgrad av 4-5 vitenskapelige artikler. Dette er vanskelig å gjennomføre innenfor en tidsramme på tre år.

Derfor er det et mer realistisk mål slik det nå står i veiledningen til Det medisinsk-odontologiske fakultet i Bergen og som vi andre er enige i:” Doktoravhandlingen bør normalt ha et omfang på tre vitenskapelige artikler planlagt publisert i internasjonale tidsskrift med fagfellevurdering. Doktorgradskandidaten bør som hovedregel være førsteforfatter på minst to artikler. Der kandidaten ikke er førsteforfatter, bør vedkommende ha bidratt vesentlig i datainnsamling, tolkning av resultater og artikkelskriving. Hovedveileder må redegjøre for kandidatens bidrag. Antall artikler vil være avhengig av størrelse og kvalitet på den enkelte artikkel og hvor mye kandidaten har bidratt. Dersom kandidaten både har lagt ned en uvanlig stor arbeidsinnsats i en artikkel og artikkelen har meget høy kvalitet, kan antall artikler reduseres. Under disse forutsetninger kan samme artikkel inngå i flere doktoravhandlinger.”

I Danmark og på Island har de treårige ph.d.-utdanninger, mens i Sverige og Finland strekker utdanningene seg over fire år. Opplæringsdelen er stort sett på minimum 30 studiepoeng, men også her er det forskjeller. En medisinsk doktorgrad inneholder ofte tre medisinske artikler i Danmark og på Island, mens i Sverige og Finland er antallet fire. Evalueringsprosessen av avhandlingene og gjennomføringen av disputas er heller ikke lik.

Dette viser at til tross for likheter mellom de nordiske landene, er ikke kravene til en doktorgrad helt de samme. En dansk kollega uttalte at han synes det er vanskelig å ha utenlandske opponenter fordi de ikke kjenner de danske kravene.

I diskusjonen vi hadde i NOS-M var det enighet om at sammendragets betydning har økt de seinere årene. Medisinsk forskning er komplisert med bidrag fra mange forskere i de enkelte publikasjonene. Sammendraget er den delen av et doktorgradsarbeid hvor kandidaten best får vist den innsikt og forståelse som vedkommende har oppnådd i løpet av perioden. Vi opplever i dag at det er særlig sammendraget som gjør at avhandlinger ikke godkjennes til disputas.

I løpet av de siste fem årene har 13 personer fått underkjent avhandlingen sin ved fakultetet vårt etter første innlevering. Hos de fleste var hovedårsaken sammendraget. Heldigvis kommer de fleste igjennom ved neste forsøk.

I NOS-M var vi enige om å ta en dialog med de medisinske fakultetene om det er mulig å harmonisere kravene til en ph.d. på tvers av de nordiske landene. Slik vil vi også lettere kunne vurdere hverandres ph.d.-avhandlinger. Det vil også støtte arbeidet til organisasjonen Orpheus som arbeider med dette på europeisk nivå.