Professor Ørjan Olsvik ved Universitetet i Tromsø hadde sist uke en kronikk i Dagbladet med dette som tittel. Her omtaler han vaksinasjonsprogrammet i USA i 1976 mot en variant av influensaviruset som i 1918 forårsaket spanskesyken (anslagsvis 50-100 mill døde) og som nå sprer seg under navnet svineinfluensa.

Soldaten David Lewis var den eneste som døde av denne influensaen i 1976, mens 25 andre døde som en følge av uforutsette bivirkninger av vaksinen. 40 millioner amerikanere ble vaksinert før programmet ble stoppet.

I ettertid har dette blitt omtalt som en stor fiasko og et forsøk fra president Gerald Ford om å vise handlekraft i presidentvalgkampen. Andre har vektlagt at helsemyndighetene klarte å vise stor effektivitet i møtet med en ny mulig pandemi hvor de trodde millioner kunne dø. De hadde ingen tid å tape.

Erfaringene fra utbruddet i militærbasen Fort Dix har vært viktige for utviklingen av vaksiner. I dag er det en helt annen kvalitetssikting av vaksiner og legemiddelprodusentene har fått lang erfaring i å lage trygge influensavaksiner.

Det er ikke enkelt å være helsemyndighetene når alarmen går om en ny mulig pandemi. Svineinfluensaen som begynte i Mexico tidligere i år sprer seg sakte, men sikkert over hele verden. Norge har bestilt 9,4 millioner doser av vaksinen Pandemrix som ventes å være klar i overgangen september oktober. 650 millioner kroner koster vaksinen.

Jeg mener at det har vært en adekvat første respons fra helsemyndighetene. De ga de politiske myndighetene klare råd om hvordan de burde forberede seg til en mulig alvorlig pandemi. Heldigvis tyder nå signalene fra andre land på at langt færre enn først fryktet, blir alvorlig syke.

Utfordringen er nå å holde motivasjonen oppe i befolkningen til å være forberedt på den varslede influensaen og en mulig forverret situasjon hvis viruset endrer seg. Mange begynner å føle at det er en uoverensstemmelse mellom avisoppslagene og virkeligheten – både slik situasjonen er i de landene som har langt flere syke og her hjemme.

Samtidig har det blitt gjennomført tiltak som har vært unødvendige. Bedrifter har kuttet matservering. Universitetet i Oslo gjennomførte immatrikuleringen uten håndhilsing fordi de anså det som et viktig tiltak mot smitte.

Det er et sterkt behov å vise handlekraft når sykdom i et slikt omfang truer institusjoner og befolkning. I slike situasjoner er det viktig at de tiltakene vi gjennomfører er basert på kunnskap og anbefalinger fra helsemyndighetene.

Det er litt overraskende at helsemyndighetene ikke har justert trusselbildet mer enn hva de har gjort. Det er mulig å fortsette planleggingen for en svært alvorlig pandemi samtidig som befolkningen får et mer nyansert syn på utviklingen internasjonalt. Den store motstanden mot vaksinering kan gjenspeile en oppfatning om at helsemyndighetene og industrien overdriver utfordringene med svineinfluensaen.

Alt arbeidet som nå gjøres for å planlegge mot en alvorlig pandemi er både riktig og fornuftig. Dette er også en stor øvelse for helsemyndighetene og helsetjenesten. Det er svært sannsynlig at dette vil være til stor hjelp hvis vi en seinere står overfor en langt mer alvorlig pandemi. Til de nye legestudentene presiserte jeg at ” uansett vil dette bli en viktig øvelse for en ekstraordinær mobilisering”.

Kritikerne mot de tiltak som nå gjennomføres, vil naturligvis få fritt spillerom i tiden som kommer, hvis resultatet blir en mild influensa med få alvorlige syke. Utfordringen til helsemyndighetene derimot, er å balansere mellom sannsynligvis unødvendige tiltak og en forsvarlig beredskap.

Helsemyndighetene i USA og vaksineprodusentene lærte mye av det som skjedde i 1976. Jeg er overbevist om at den aktuelle svineinfluensaen vil gi  helsemyndighetene og helsetjenesten i mange land viktig kunnskap og erfaring for fremtidige pandemier.