De vanskelige valgene

Det vil alltid være et gap mellom behov og tilgjengelige ressurser i helsetjenesten. Uansett hvor mye penger helsetjenesten disponerer, vil det alltid være en mulighet til å bruke mer penger på ulike behandlinger og prosedyrer. Derfor må vi foreta prioriteringer.

Jeg har tidligere skrevet om Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten. Dette rådet har blitt en viktig arena for å diskutere prioriteringer. Hvilke helsetjenester skal man tilby befolkningen og ikke minst hvilke helsetjenester ønsker vi ikke å tilby befolkningen i landet selv om de finnes og kan gjøres tilgjengelig.

Lønning II-utvalget utformet tre allment aksepterte kriterier for prioritering: tilstandens alvorlighetsgrad, behandlingens effekt og behandlingens kostnadseffektivitet. Dette danner også grunnlaget for Pasientrettighetsloven fra 2001. Det er allikevel ikke like enkelt alltid å konkludere i prioriteringsspørsmål og slik kan rådet bidra til en åpen og konstruktiv debatt om hva samfunnet bør gjøre.

Nasjonalt råd for prioritering og kvalitet i helsetjenesten har for eksempel anbefalt innføring av HPV vaksinering for å forebygge underlivskreft hos kvinner. Det var en vanskelig sak med gode argumenter både for og mot vaksinering, men rådet klarte allikevel å komme fram til en klar anbefaling. Rådet er opptatt av å skaffe seg god oversikt over kunnskapsgrunnlaget for en sak, men også vurdere etiske og organisatoriske sider ved de ulike tiltakene.

Den behandlingen vi gir i helsetjenesten skal være faglig forsvarlig. Denne uka ble Nasjonalt råd enig om å drøfte nærmere livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende. Et av rådets medlemmer, Siri Tau Ursin, opplever i hverdagen sin som lege på en intensivavdeling, at det er lettere å tilby livsforlengende behandling enn å avstå.

Det er betenkelig hvis pasienter som bare har dager eller få uker igjen å leve, overbehandles. Samtidig kan det bety at man begrenser behandlingstilbudet til andre pasienter. På den andre siden kan det være vanskelig å avstå fra behandling i akutte situasjoner hvis dette ikke er diskutert på forhånd.

Moderne medisin er ofte innrettet på å gjøre mest mulig selv om pasienten er alvorlig syk og døende. I stedet for å fokusere på å gi god lindrende behandling i sluttfasen av livet, blir tiden brukt til intensiv akuttbehandling. Atul Gawande har skrevet en tankevekkende artikkel i The New Yorker: ”Letting go. What should medicine do when it can’t save your life?”.

Enkelte fagområder som følger alvorlig syke pasienter over tid, har nok vært flinkere til å forberede både pasientene, pårørende og behandlingsapparatet på sluttfasen av livet. Kreftavdelinger er eksempler på enheter som i mange år har hatt fokus på lindrende behandling og utviklet god omsorg ved livets slutt med vekt på livskvalitet.

Helsedirektoratet har gitt ut en ”Nasjonal veileder for beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende”. Dette er en god veileder som tar opp mange av de vanskelige avveiningene som må gjøres når det skal gis eller ikke gis livsforlengende behandling.

Saken om livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende reiser flere spørsmål. Blir de rette pasientene selektert til intensivbehandling? Er det akseptabelt å ta ressurshensyn i behandlingen av alvorlig syke og døende pasienter? Hvordan reiser vi en samfunnsdiskusjon om dette?

Det er viktig at denne saken diskuteres. Intensivavdelinger representerer noe av det mest ressurskrevende behandlingstilbudet vi har i helsetjenesten og vi bør prioritere bruken til de som vil ha nytte av tilbudet. Bruk av intensivbehandling til pasienter som er alvorlig syk og døende vil kunne bidra til det motsatte.

Det er positivt at Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten er etablert. Det er viktig at det finnes et organ som har som formål å bidra til å gi råd om hvilke overordnede prioriteringer vi skal gjøre i helsetjenesten. Det finnes ofte ingen enkle valg, men vi må være villige til å ta de vanskelige diskusjonene. Du har kanskje tanker om hvordan vi prioriterer ressursbruken i helsetjenesten?