Dekankollega med plagiat

17. juni holdt jeg tale til avgangskullet på medisinstudiet. Det har jeg skrevet om tidligere. I talen snakket jeg om hvordan kunnskapsmengden innen medisin øker kontinuerlig og de stadige utfordringene det gir fremtidens leger. I alle år som dekan har jeg også snakket om viktigheten av å være ydmyke i møte med pasientene og være klar over egne begrensninger.

10. juni holdt en annen medisinsk dekan en tilsvarende tale til avgangskullet ved University of Alberta i Canada. Han snakket om all den kunnskapen studentene hadde tilegnet seg som medisinstudenter. ”Half the words you now routinely use you did not know existed when you started: words like arterial-blood gas, nasogastric tube, microarray, logistic regression, NMDA receptor, velluvial matrix.

OK,. I made up the last one. But the velluvial matrix sounds like something you should know about, doesn’t it? And that’s the problem. I will let you in on a little secret. You never stop wondering if there is a velluvial matrix you should know about…”

Dekan Philip Baker holdt en god tale. Det var bare et problem. Enkelte studenter mente å gjenkjenne talen fra noe de hadde lest tidligere. Ikke minst bruken av ordet ”velluvial matrix” fikk dem til å reagere og ved hjelp av Internett kunne de den samme dagen finne teksten som nærmest var identisk med talen til egen dekan.

Den profilerte amerikanske kirurgen og skribenten Atul Gawande (også omtalt i et tidligere blogginnlegg) holdt i juni 2010 en tale til avgangskullet av medisinstudenter ved Standford universitet. Han publiserte også innlegget på bloggen sin på The New Yorker under tittelen ”The Velluvial Matrix”.

Det ble mye oppstyr etter talen til Philip Baker. Studentene reagerte sterkt på at han brukte en tale som var skrevet og holdt av en annen, uten at dette ble opplyst. To dager etterpå sendte dekanen ut en epost til alle studentene som var til stede og i den sto det blant annet:

”Throughout my professional career and private life I have held myself to the highest ethical standards possible. The talk was intended for a private audience, nevertheless, my failure to attribute the source of my inspiration is a matter of the utmost regret. And, while there is no excuse for the lapse in judgement which occurred on Friday evening I can only offer my sincere and heartfelt apology.”

17. juni nøyaktig en uke etter at Philip Baker holdt talen, sendte University of Alberta ut en pressemelding om at dekanen hadde gått av. Presidenten ved universitetet, Indira Samarasekera, var sitert på at de hadde håndtert situasjonen på en god måte:

”What I’m most pleased about is that the reputation of the university is determined largely by how it handles crisis…We are a big and complex institution and I’m very proud of the way this situation has been managed – quickly, fairly, expeditiously.”

Det er første gangen at jeg har hørt om en slik sak. De fleste som holder taler henter inspirasjon og gode poenger fra andre, men det er nok ikke ofte at man holder en annen persons tale uten å oppgi det til forsamlingen. Et unntak er selvfølgelig de som har egne taleskrivere.

Plagiering i forskning er derimot ikke et ukjent fenomen. Tidvis har det vært hevdet at universitetene ikke tar dette alvorlig nok, men plagiering er klart definert som uredelighet i forskning og noe vi tar alvorlig. Ved fakultetet vårt har vi opplevd at egne forskere både har blitt plagiert og har plagiert tekst fra andre. Et arbeid som var publisert i Science i 2009, identifiserte 212 par av artikler som var svært like – gjennomsnittlig likhet mellom original og mulig plagiat i tekst var 86,2 prosent og for referanser var 73,1 prosent. Dette er en uakseptabel praksis.

Noen ganger beskyldes personer for plagiat uten at det er tilfelle. Det er begrenset hvor mange originale tanker som kan tenkes om et tema og flere forfattere kan godt skrive liknende avsnitt uten at de har lest hverandres tekster. Jeg fikk en kommentar under et blogginnlegg ved en anledning om at innlegget liknet svært mye på kommentatorens blogginnlegg som var publisert like før. Nå hadde jeg sendt fra meg innlegget til forskning.no før han hadde publisert blogginnlegget sitt, men det var allikevel ubehagelig å bli beskyldt for plagiering.

Jeg synes synd på kollegaen min som holdt talen til Atul Gawande uten å referere til kilden. Dette kan ha vært et unntak i en respektert og ærlig forskers liv. I en travel hverdag rettferdiggjorde han noe overfor seg selv som han i ettertid vil angre resten av livet. Lærdommen til oss alle er viktigheten av å referere til kilden når vi bruker andres materiale.

Jeg leste talen til Atul Gawande nå for første gang. Det vil være vanskelig å holde en tale til en forsamling av ferske leger i dag uten å bruke noe av de samme tankene og talen anbefales på varmeste. Atul Gawande er en svært god skribent. Takk til professor Torstein Vik som sendte meg en lenke om saken.