Jeg husker ennå møtene mine med Mimi Zeiger i 1989. Hun var ansatt ved Cardiovascular Research Institute ved University of California San Francisco for å undervise i vitenskapelig skriving. Jeg hadde fått et par manuskript i retur for revisjon og Mimi Zeiger brukte disse for å lære meg noen grunnleggende prinsipp for artikkelskriving.

På den tiden hadde vi ingen kurs på NTNU for å lære stipendiatene hvordan vi skulle formidle forskningen vår hverken i vitenskapelige tidsskrift eller ut til folk flest. Jeg hadde lært å skrive artikler ved å lese andre sine, men jeg hadde ikke et bevisst forhold til struktur og hvordan innholdet skulle presenteres.

Over påske arrangerer vi for tiende gang obligatorisk kurs i forskningsformidling for ph.d.-studenter. Jeg er utrolig stolt over at vi var tidlig ute med å arrangere et slikt kurs og jeg synes jeg stadig ser resultatene av at forskerne våre er flinke til å formidle forskningen sin i ulike medier. I fjor vant også en av ph.d.-studentene våre, Arne Skulberg, Forsker Grand Prix.

Jeg gleder meg derfor til å snakke på kurset igjen. Det gir meg en unik mulighet som leder å snakke om hvor viktig det er å tenke formidling. Det å kunne uttrykke seg kort og klart om prosjektet sitt kan være avgjørende for videre finansiering. En engelsk kollega som jobber med å administrere forskningsfinansiering, mente at den første setningen i søknaden er avgjørende for om du vinner fram. Han snakket om ordspillet rundt «the red line» og «the read line». Du må i løpet av få ord fange interessen for at prosjektet ditt er noe som det bør satses på.

I år skal jeg også snakke om viktigheten av å være synlig med en god ansattprofil. Hvis noen googler deg for å finne ut litt mer om forskningen din eller er på jakt etter en samarbeidspartner - hva kommer opp på hjemmesidene til arbeidsgiveren din? På ansattsiden bør det være lett å få en kort innføring i forskningsaktiviteten. I løpet av sekunder kan hjemmesiden være den som bidrar til større interesse og samarbeid, eller at du vurderes som ikke aktuell.

Jeg vil også snakke om at jeg skriver ukentlige blogginnlegg på forskning.no og hvordan jeg bruker Twitter. Twitter er en god måte for å lære seg å formidle et budskap med få ord. Det er mye som kan sies med 140 tegn når det er begrensningen. Fordelen med Twitter er at det er mulig å komme i kontakt med sentrale politikere og beslutningstakere på en enkel måte, men også benyttes til å henlede oppmerksomheten til en viktig forskningsartikkel eller et aktuelt blogginnlegg. Jeg skriver nesten aldri en blogg uten at jeg også sender en twittermelding med lenke til bloggen.

Kommunikasjonslederen vår, Johanne Nome, har ansvaret for et spennende program på kurset i forskningsformidling. Studentene vil få høre om hvordan både forskere og mer erfarne kommunikasjonsrådgivere og journalister tenker rundt allmennrettet formidling. Videre er mye tid satt av til temaer rundt vitenskapelig publisering under ledelse av Magne Nylenna.

Etter kurset er det forventet at ph.d.-studenten blant annet skal kjenne de viktigste prinsippene og retningslinjene for publisering i vitenskapelige tidsskrift, kjenne publiseringsprosessen i vitenskapelige tidsskrift, ha kjennskap til fakultets formidlingsarbeid, ha kjennskap til journalisters arbeidsmetoder og kunne formidle forskningen sin på en allmennrettet måte. Jeg føler meg trygg på at studentene vil oppnå forventet læringsutbytte.

Mimi Zeiger lærte meg en enkel struktur for å kunne skrive en vitenskapelig artikkel. Hun var opptatt av at det skulle være mulig å få hovedinnholdet i artikkelen uten å måtte lese alt. Det viktigste skulle alltid komme først og setningene ble ikke bedre av å være vanskelige. Kort sagt hadde hun mange nyttige tips for å få fram et klart vitenskapelig budskap.

Jeg synes derfor det er kjekt at boken hennes om vitenskapelig skriving også er kursmateriell på kurset vårt i forskningsformidling. Det tyder på at det hun formidlet til meg på kontoret sitt i 1989, fortsatt er like aktuelt.