De fleste landene vi ønsker å sammenlikne oss med, har ambisjoner om å fremme verdensledende forskning. I møte med europeiske kollegaer diskuterer vi hvordan vi kan legge til rette for de beste forskningsmiljøene våre og hvordan vi kan lykkes enda bedre på den internasjonale arenaen.

I Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning for perioden 2015-2024 står det eksplisitt at «verdensledende fagmiljøer» er et prioritert område når bevilgningene til forskning trappes opp. I Forskningsrådets forslag til ny hovedstrategi følges dette opp med et mål om å «styrke satsingen på grensesprengende forskning og nyskaping».

Nå diskuteres det hvordan vi i praksis kan legge til rette for flere verdensledende fagmiljøer. I en kronikk av Arvid Hallén og Nils Chr. Stenseth i Aftenposten ble blant annet følgende momenter nevnt: ambisiøse mål, elitesatsing, heie på de beste, frihet, krav, reelle forventninger, lettere rekrutteringsprosedyrer, karriereplanlegging og det å skape økonomisk handlingsrom gjennom tøffe prioriteringer.

Vi bør lære av May-Britt og Edvard Moser uttalte egen rektor etter at de fikk Nobelprisen. Gunnar Bovim nevnte spesielt evnen deres til å bygge internasjonale nettverk og rekruttere toppforskere til Trondheim.

I en tidligere blogg har jeg skrevet om «gullkortteorien» ved Det medisinske fakultet. Det innebærer at vi deler ut «gullkort» til de beste. Det skal lønne seg å være god på et universitet og å prestere best i forskning. Det betyr mer prioritet, rom, tid, og ressurser til de beste forskningsgruppene. Samtidig er selvfølgelig gullkortet avhengig av at prestasjonene vedvarer og at andre kan oppnå samme status hvis de lykkes tilsvarende.

Det er helt klart at Nobelprisen ved eget fakultet har gitt oss større autoritet til å uttale oss om hvordan vi kan legge til rette for toppforskning. Nylig var jeg invitert av Akademikerne til å snakke på topplederkonferansen deres om: «Hvordan legge til rette for Nobel-forskning».

Utgangspunktet for Nobelprisen er selvfølgelig at May-Britt og Edvard Moser er usedvanlig dyktige forskere som har drevet fremragende forskning i den internasjonale toppklassen. Jeg har sagt at hovedjobben min de ti siste årene har vært å legge til rette for forskningen deres, slik at de ikke har takket ja til de mange tilbudene om jobb ved ulike toppuniversitet i verden. Det er vanskeligere å flytte hvis du er fornøyd med infrastruktur, service og finansiering. Slik er gullkortet viktig.

Forskningsmiljøet rundt May-Britt og Edvard Moser har som følge av dette vært prioritert med hensyn til stillinger, forskningsmidler og infrastruktur. Siden 2002 og fram til og med 2014 har NTNU brukt anslagsvis 310 millioner kroner på dette forskingsmiljøet.

Vi har også ved NTNU startet en felles satsing på toppforskning. Med hjelp av ulike virkemiddel skal vi legge til rette for å rekruttere og beholde toppforskere, sikre etableringen av ulike ledende forskningssentre og skape en kultur for verdensledende prestasjoner innen forskning. Et av virkemidlene er Stjerneprogrammet som har som mål at egne talenter kan vinne fram i søknader til European Research Council.

Jeg er overbevist om at det også er lettere å legge til rette for toppforskning med ansatte ledere som er rekruttert ut fra kompetanse, motivasjon og personlige egenskaper. Det blir for meg feil å snakke om hvordan vi kan skape verdensledende forskningsmiljøer uten å diskutere ledelse ved universitetene. Selvfølgelig kan valgte ledere gjøre en god jobb, men jeg tror at langt flere og potensielt dyktige personer, er motivert og ønsker å bli ledere ved ansettelse. Ledelse ved universitet i dag krever tøffe prioriteringer og endringer som kanskje er vanskelig å selge i en valgkamp.

Forskningsmiljøer over hele Europa opplever for tiden en tøffere økonomisk virkelighet. Den økonomiske krisen i for eksempel Sør-Europa, har medført store kutt i forskningsbevilgninger og fremragende forskere har problemer med å fortsette karrieren slik de har planlagt. Vi har nå en unik mulighet til å rekruttere forskere som kan bidra i ønske vårt om å bygge verdensledende forskningsmiljøer her i Norge. Slik er også satsingen på infrastruktur viktig.

Nobelprisen i fysiologi eller medisin til norske forskere har vist et stort nasjonalt engasjement for forskning. Vi har nå muligheten til å bruke denne historiske begivenheten til å bli en enda bedre forskningsnasjon. Vi har de finansielle musklene som skal til, og vi har en infrastruktur og menneskelige ressurser som skal til for å nå målet. Vi skal også utnytte de fortrinn vi har som for eksempel at hos oss kan begge i et parforhold med barn opprettholde en fremragende forskerkarriere.

La oss bidra til at vi får flere forskerhelter som May-Britt og Edvard Moser, og at vi bygger flere verdensledende fagmiljøer. NTNU og Det medisinske fakultet vil fortsette å bidra til dette.