Doktorgrad eller landslagstrener?

I forrige uke hadde jeg nok en fin opplevelse. En av doktorgradsstudentene mine, Øivind Rognmo, disputerte. Det spesielle var at han kom tilbake og fullførte prosjektet etter å ha vært hovedtrener for teknikklaget i alpint i noen år. På landslaget bidro han som trener til gullmedaljer i både olympiske leker, verdensmesterskap og verdenscupen. Jeg var veldig usikker på om han ville komme tilbake til forskningen, men alle som var til stede under disputasen var enige i at det var en god avgjørelse. Det er mange likheter mellom toppidrett og forskning, og kanskje ligger årsaken der – man gir seg ikke før målstreken er nådd.

Forskerne våre opplever også at de kjemper i en tøff konkurranse for å bli best. De har ambisjoner om at Norge skal markere seg i verdenseliten og i blant vet de at det ikke bare kommer an på utøveren.

Det nytter ikke lenger å vinne i skisporet med treski. Det er ikke mange som diskuterer nødvendigheten av at toppidrettsutøverne våre får tilgang på den beste teknologien og det beste utstyret for å vinne mesterskapene. Slik må det også være i forskningen.

Norges forskningsråd kommer i januar med en utlysning til vitenskapelig utstyr og infrastruktur med en ramme på opptil 400 millioner kroner. Det er viktig for at vi skal lykkes i Norge at vi kan tilby forskerne våre det beste vitenskapelige utstyret. Derfor er det bra at vi nå trapper opp bevilgningene på dette området. Det blir også lettere å rekruttere internasjonale toppforskere og studenter med en slik satsing.

Både idretten og forskningen er internasjonal. Derfor er det egentlig ganske interessant at vi ennå ikke har klart å harmonisere doktorgradsutdanningene i Europa og kanskje heller ikke i Norge mellom de ulike fagområdene. Her er det ofte snakk om sterke tradisjoner. Det er mer felles forståelse for hva som er omfanget av en bachelor- eller mastergrad. En doktorgrad hos oss skal vanligvis tilsvare 2,5 forskerårsverk og et halvt år med fag.

I den medisinske tradisjonen så teller vi vitenskapelige publikasjoner. Den gamle dr.med.-graden skulle ofte omfatte 5-6 artikler, mens en ph.d. i medisin gjerne skal omfatte 3 artikler. Spørsmålet er om antallet artikler er forenlig med både kravet om gjennomføring i løpet av 3 år og om det bidrar til best mulig kvalitet.

En dansk kollega professor Albert Gjedde ved København universitet er opptatt av at det er for mye fokus på at doktorgradsstudentene skal skrive artikler. Han er redd at det svekker kvaliteten på publikasjonene og at artiklene heller bør skrives av veilederne. Dette dokumenterer han med at amerikanske medisinske artikler siteres oftere (høyere ”impact factor”) og at finansieringen bak hver artikkel er betydelig større.

Jeg er enig i at vi bør søke å øke kvaliteten på hver enkelt publikasjon. Kanskje er én artikkel som bygger på mer forskningsinnsats og som er enda mer gjennomarbeidet, bedre enn 3 artikler i løpet av stipendiatperioden (jmf. nivåene i tellekantsystemet).

I den europeiske tradisjonen i doktorgradsutdanningen er det en vektlegging av forskningsdelen, mens i den amerikanske tradisjonen er det en større vektlegging av undervisningsdelen. Jeg håper vi kan oppnå mer like krav til hva en doktorgrad skal inneholde. Utfordringen vår er også å øke kvaliteten på ph.d.-utdanningen uten at det betyr lengre gjennomføringstid. I tillegg er det viktig med internasjonal kvalitetssikring av gradene – noe som ivaretas med utenlandske opponenter.

Jeg føler meg trygg på den internasjonale kvalitetssikringen av Øivind Rognmos doktorgradsarbeid. På grunn av et samtidig seminar ved Det medisinske fakultet kunne vi benytte to utenlandske professorer som opponenter, Russell S. Richardson fra University of Utah og Patricia C. Brum fra University of Sao Paulo. De bidro til at doktorgradsarbeidet og forskningsaktiviteten vår fikk en kritisk og konstruktiv vurdering.

Hvis du hadde vært til stede når Øivind Rognmo trener hjertepasienter så ville du oppleve at han behandler dem som toppidrettsutøvere. Det er også vanskelig å se at innsatsen hos pasientene er mindre og mange føler seg som større vinnere enn Aksel Lund Svindal – de klarer å trene på høy intensitet til tross for en alvorlig sykdom som kunne endt med døden.

Det medisinske fakultet, NTNU kan forresten notere seg med nærmere 50 gjennomførte disputaser i år.