Sist fredag fikk jeg være med på å gå igjennom og markere en solid ph.d.-avhandling ved fakultetet vårt. Eivind Jullumstrø leverte inn doktorgradsarbeidet sitt første desember i fjor. På det tidspunktet var han alvorlig syk og døde samme dag som bedømmelseskomiteen leverte innstillingen sin 20. desember 2010 – komiteen gjorde en stor innsats for å bli raskt ferdig.

Komiteen konkluderte blant annet med:” Komiteen finner avhandlingen til å være av høy forskningsmessig kvalitet…Den tilfører ny kunnskap om behandling av kolorektal kreft i Norge som bør bli praktisk nyttig med betydning for fremtidige pasienter. I så måte er dette en uvanlig viktig avhandling. Komiteen finner uten tvil avhandlingen verdig til å forsvares offentlig i disputas.”

Eivind Jullumstrø fikk aldri muligheten til offentlig å forsvare avhandlingen sin i en disputas, men forskningen og resultatene er tilgjengelig gjennom de publiserte artiklene og som en samlet trykt bok slik det er vanlig ved tilsvarende avhandlinger – ”Colorectal cancer at Levanger Hospital 1980-2004. Incidence, treatment, quality assurance and outcome.”

Avhandlingen omhandler altså behandlingen av kolorektal (tykktarm/endetarm) kreft ved Sykehuset Levanger over en periode på 25 år. Den viser hvordan systematisk kvalitetsforbedring er viktig for å bedre resultatene av kreftkirurgi. En av artiklene viser hvordan resultatene ble dårligere en periode fordi retningslinjene for behandling ikke ble fulgt.

Videre ble sammenhengen mellom varighet av symptomer før behandling og prognose studert. For tykktarmskreft fant Jullumstrø og medarbeidere et inverst forhold mellom lang symptomvarighet og alvorlighetsgrad av kreften. Funnet antyder at pasienter med symptomer over lang tid før diagnose, kan ha en mindre aggressiv kreftform.

Jullumstrø og medarbeidere hadde også sett på om det var forskjell på pasienter med og uten diabetes. Her fant de at den kreftspesifikke overlevelsen var den samme noe som gir støtte for å velge samme tilnærming til kirurgi hos pasienter med diabetes og uten diabetes hvis forholdene ellers ligger til rette for det.

Det er viktig at sykehusene undersøker resultatene av egen praksis. Medisinsk forskning bidrar stadig til ny viten og nye behandlingsregimer, men det betyr ikke automatisk at praksis endrer seg. Derfor er det nødvendig med forskning som i denne avhandlingen, som bidrar til stadig kvalitetsforbedring av pasientbehandlingen, men som også bidrar til at vi stiller nye spørsmål som trenger avklaring.

Sykehuset Levanger som er et middels stort sykehus har klart å bygge opp et eget forskningsmiljø som stadig bidrar med ny viten. Det er mye å lære av hvordan dette sykehuset har prioritert å legge til rette for forskning i en travel klinisk hverdag. Samtidig har de vært flinke til å bygge relasjonene til Det medisinske fakultet, NTNU og universitetssykehuset St. Olavs Hospital.

Forskning er viktig for stadig å forbedre kvaliteten på pasientbehandlingen. Jeg tror at både pasienter og pårørende føler seg tryggere i et sykehusmiljø som er opptatt av å finne ny viten og bedre pasientbehandlingen. Samtidig bidrar det til at sykehus som Levanger klarer å rekruttere dyktige leger og annet helsepersonell som vil være der over tid.

Sist fredag fikk vi gjort en grundig gjennomgang av avhandlingen til Eivind Jullumstrø med både opponenter, veileder, familie, venner, kollegaer, sykehusledelse og fakultetsledelse til stede. Slik fikk vi også gjort ære på en dyktig kollega og et godt medmenneske som døde så alt for tidlig.