Denne uka har vært spesiell. I løpet av få dager i Oslo møtte jeg flere sentrale personer i norsk og internasjonal forskning. Alle var samlet for å delta i feiringen av Kavli-prisene som ble delt ut på tirsdag.

Det var en unik mulighet til å møte internasjonale toppforskere og ikke minst få inspirasjon til det arbeidet vi gjør for at Norge skal hevde seg på den internasjonale forskningsarenaen. Det spesielle var allikevel at disse dagene var en feiring av langsiktig grunnleggende forskning.

Noe av ideen bak Kavli-prisene og Kavli-instituttene er å støtte forskerinitiert grunnleggende forskning. Dette i motsetning til svært mange forskningsbevilgninger som er knyttet opp mot tematiske satsinger eller bestemte teknologier.

Det er ikke galt at de som bevilger penger til forskning ønsker å legge føringer om temaer som er viktige for samfunnet. Poenget er at vi også er avhengige av å fremme forskning av høy vitenskapelig kvalitet, uavhengig av politisk prioriterte temaer. Ellers kan vi gå glipp av mange gode problemstillinger og vitenskapelige gjennombrudd.

Mange av de avgjørende fremskrittene innen teknologi og medisin, har vært et resultat av forskerinitiert grunnleggende forskning hvor kvaliteten av forskningen har vært grunnlaget for finansieringen og nytteverdien først sett i ettertid.

Forskningsrådet har tre virkemidler for slik fremragende forskning: ”Sentre for fremragende forskning”, ”Yngre fremragende forskere” (YFF) og den frie arenaen – ”fri prosjektstøtte”. Disse tre arenaene har kvalitet som overordnet vurderingskriterium.

Det er ikke like lett å selge behovet for slike forskningsbevilgninger, men hvis Norge skal lykkes internasjonalt må fremragende forskning prioriteres. Noe av det beste vi har i norsk forskning ville aldri ha vært en realitet uten disse virkemidlene.

EU har gjort endringer for å styrke fremragende forskning. De etablerte European Research Council (ERC) i 2005 fordi det ble etter hvert klart at EU måtte ha et virkemiddel for å støtte forskerinitiert grunnleggende forskning av høyest mulig kvalitet. Dette ble gjort for å bekjempe fragmenteringen av forskningsinnsatsen i Europa. De etablerte ”Starting Grants” for yngre fremragende forskere og ”Advanced Grants” for mer etablerte forskere. I EU er målet at 20% av rammeprogrammet skal gå til denne åpne kvalitetsarenaen.

I Norge beveger vi oss i feil retning. I 2010 utgjør de åpne arenaene 11,3 % av Forskningsrådets samlede budsjett mot 13,6 % i 2007. Av dette utgjør den frie prosjektstøtten og YFF 7,6 % i 2010 mot 10 % i 2007.

Forskningsrådet ønsker nå å prioritere den frie prosjektstøtten, men er selvfølgelig avhengig av at de politiske bevilgende myndighetene ser dette som et viktig område å prioritere i budsjettprosessen. Det er en utfordring.

Det er naturlig at det er lettere å bevilge penger til områder som er politisk dagsaktuelle som klima og energi, enn langsiktig grunnforskning hvor resultatene kanskje først sees etter 10-20 år. Allikevel må vi tenke langsiktig. Mobiltelefonen er for eksempel et resultat av langsiktig teknologisk grunnforskning.

Det var spesielt hyggelig for meg å treffe de internasjonale toppforskerne innen nevrovitenskap (hjerneforskning). Siden vi er vertskap for ett av de15 Kavli-instituttene i verden og ett av de fire innen nevrovitenskap, var det interessant å prate med prisvinnerne innen området.

Både professor Thomas C. Südhof og professor James E. Rothman var oppatt av å fortelle meg hvilket spesielt fremragende forskningsmiljø vi har ved fakultetet vårt i Trondheim. Professor Richard Axel som vant Nobel-prisen i medisin i 2004 var ikke mindre begeistret for virksomheten til May-Britt og Edvard Moser.

Norge trenger forskere som skaper resultater i verdensklasse og ekteparet Moser er et godt eksempel på at vi trenger frie arenaer som ikke bare er knyttet opp til tematiske satsinger, men hvor kvalitet er viktigste kriterium. Forskerinitiert grunnleggende forskning trenger økt oppmerksomhet. Alle arrangementene rundt Kavli-prisene bidro nettopp til det.