20. juli gjorde den amerikanske statsborgeren og nå avdøde Patrick Sawyer en handling som Nigerias president, Goodluck Jonathan, beskrev som ren galskap. Ifølge en offisiell regjeringsuttalelse var han en «terrorist som nigerianerne aldri vil tilgi».

Det Patrick Sawyer gjorde var å reise fra Liberias hovedstad til Lagos i Nigeria til tross for at han var satt i karantene for mulig ebolasmitte. Overvåkningskameraene fra flyplassen viser at han allerede var blitt dårlig, og på flyreisen via Togo kastet han opp flere ganger og kollapset ved ankomsten i Nigeria. Han ble innlagt på sykehus og testet positiv for ebola. Et nytt land hadde dermed fått den fryktede epidemien.

Vi på fakultetet har fulgt utviklingen i Vest-Afrika svært nøye. Denne høsten skulle vi igjen hatt medisinstudenter i Sierra Leone, men dette ble avlyst før sommeren på grunn av utviklingen av ebolaepidemien.

I forrige uke møtte jeg også to helsearbeidere fra Sierra Leone på kontoret mitt. Samuel Batty og Mohamed Kamara var på besøk hos stipendiat og kirurg Håkon Bolkan som har hatt et mangeårig engasjement i landet – både via Leger uten grenser og som leder av organisasjonen CapaCare. De to er tilknyttet et utdanningsprogram i regi av CapaCare som utdanner helsearbeidere til å kunne gjøre enkelte kirurgiske prosedyrer.

Det var utrolig sterkt å høre hvordan ebolaepidemien etter hvert har lammet hele landet og ikke minst satt helsetjenesten ute av stand til å håndtere de mange smittede. Mange av de døde er nettopp helsearbeidere som har tatt opp kampen for å begrense utbredelsen av ebola. Batty og Kamara fortalte hvordan situasjonen nå er verre enn under borgerkrigen. Da var det tross alt områder som fungerte tilfredsstillende, mens nå er hele landet satt ut av spill.

Joseph Heindilo Ngegba som var tilknyttet det samme utdanningsprogrammet døde 21. august. På hjemmesidene til CapaCare kan du lese om hvordan helsearbeiderne som er tilknyttet programmet opplever situasjonen. Selve utdanningsprogrammet er nå stoppet opp på grunn av forholdene. Det er en ufattelig tragedie som nå rammer noen av de landene som fra før har dårligst økonomi, infrastruktur og helsetjeneste.

Det virker heller ikke som verdenssamfunnet har vært forberedt på det som nå skjer. Verdens helseorganisasjon har de siste årene, ifølge International New York Times, bygd ned infeksjonsberedskapen: «Dr. Fukuda , who estimated that he now had 35 percent fewer staff members than during the H1N1 flu pandemic in 2009».

Den svenske legen Johan von Schreeb, som også er biveileder på prosjektet til Håkon Bolkan, har nå reist til Sierra Leone på vegne av Verdens helseorganisasjon. Det er ikke enkelt å mobilisere utenlandske helsearbeidere til å dra til landet. Nå er det Leger uten grenser som står for hoveddelen av det internasjonale engasjementet. Ifølge Johan von Schreeb er dette en ny situasjon: «De internationalla insatserna brukar rasa in. På Filippinerna var det över 150 olika team som kom. På Haiti var det över 450. Nu är det ingen som kommer frivilligt».

Nå er Johan von Schreeb selv beviset på at enkelte stiller opp og tar den risikoen det er ved å bidra til å bekjempe epidemien. Jeg må bare innrømme at jeg vanskelig kan tenke meg å gjøre det samme og følte på en nærmest irrasjonell angst da jeg fikk besøk av de to helsearbeiderne fra Sierra Leone. Samtidig må vi som leger være beredt på å ta risiko, eller som Johan von Schreeb sa i intervjuet med Läkartidningen: «Vi er nästan en sorts soldater på så sätt. Och den här katastrofen går inte att bekämpa utan att ta risker. Klarar vi inte att ta hand om det här, vet vi inte vilket scenario som vänter oss».

Den unge sykepleieren Obi Justina Ejelonu fikk ikke noe valg. Hun fikk ansvaret for Patrick Sawyer på sykehuset i Lagos. På Facebook skrev hun at hun aldri kom i kontakt med kroppsvæskene hans og hadde bare kontakt med de plasser han berørte med hendene. Hun hadde stor tro på at det skulle gå bra, men 14. august døde hun. Flere andre av dem som kom i kontakt med Patrick Sawyer er i dag også døde.

Ebolaepidemien er på mange måter en varslet katastrofe hvor det tok alt for lang tid før verdenssamfunnet reagerte. Første kjente offer var en to år gammel gutt i landsbyen Meliandou i Guinea 6. desember 2013. Vi får håpe at vi nå klarer å bidra til at utbruddet begrenses geografisk og at de områdene som er rammet får den støtte som trengs for å behandle de syke og bygge opp igjen bærekraftige samfunn.