Nylig stod det en lederartikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening med tittelen: Endelig et norsk hjerteinfarktregister. I det samme nummeret av Tidsskriftet kunne du også endelig lese den første artikkelen fra dette registeret.

Forfatterne av artikkelen har alle vært viktige bidragsytere for at vi nå kan publisere nasjonale tall for akutt hjerteinfarkt, blant disse førsteforfatter Jarle Jortveit som er overlege ved Sørlandet sykehus Arendal, og andreforfatter Ragna Elise Støre Govatsmark som er stipendiat ved NTNU.

Det er lett å glemme gamle frustrasjoner og vanskeligheter da jeg leste artikkelen. Vi har i mange år har arbeidet for å etablere Norsk hjerteinfarktregister, noe jeg har skrevet om jevnt og trutt. I 1997 etablerte vi et hjerteinfarktregister på St. Olavs Hospital, i 1998 startet vi arbeidet med å etablere et regionalt register i Midt-Norge og i 2000 med Norsk cardiologisk selskap et nasjonalt register. I oktober kunne vi altså for første gang publisere tall fra de fleste sykehusene i Norge for 2013.

Det ble registrert 13 043 hjerteinfarkt i Norge i løpet av 2013, fordelt på 12 336 pasienter. Av de 13 043 hjerteinfarktene ble 36 prosent behandlet på to eller flere sykehus. Det viser at pasienter med akutt hjerteinfarkt flyttes mellom sykehus for å kunne gi optimal behandling. Det er fortsatt en stor utfordring at de enkelte sykehusene ikke kan se registreringene fra de andre sykehusene i samme sykdomsforløp.

Hjerteinfarkt klassifiseres ut fra forandringene i EKG i akuttforløpet som enten ST-elevasjonsinfarkt eller ikke-ST-elevasjonsinfarkt. Ved ST-elevasjonsinfarkt er det viktig å åpne blodåren som er tett, snarest mulig med blodproppoppløsende medisin eller mekanisk med utblokking (PCI). I dag skal også de med ikke-ST-elevasjonsinfarkt utredes tidlig med tanke på eventuell utblokking. Totalt 3 658 tilfeller (28 prosent) ble klassifisert som ST-elevasjonsinfarkt og 9 188 (70 prosent) som ikke-ST-elevasjonsinfarkt. Noen tilfeller var ikke klassifisert.

Fortsatt får flere menn enn kvinner diagnosen akutt hjerteinfarkt. Andelen menn var 64 prosent med gjennomsnittsalder 68,1 år. Kvinners gjennomsnittsalder var 75,9 år.

I 2001-2002 døde 12-13 prosent av pasientene mens de var innlagt med akutt hjerteinfarkt på St. Olavs Hospital. For 2013 kunne vi vise at 30-dagersdødeligheten for alle som var innlagt med hjerteinfarkt i landet, var 10 prosent. 74 prosent av disse døde før utskriving. Det var ingen forskjell mellom de ulike helseregionene. For pasienter med alder under 80 år så var 30-dagersdødeligheten 5,5 prosent. Dette viser at dødeligheten ved akutt hjerteinfarkt er betydelig redusert i løpet av få år.

Det var heller ingen aldersjustert forskjell i dødelighet mellom kvinner og menn. Det er også positivt at dødeligheten ved akutt hjerteinfarkt i Norge ligger lavt sammenliknet med andre land. Samtidig viser tallene for 2013 at det er betydelige forskjeller i praksis ved sykehusene i Norge.

Pasienter som utskrives etter et akutt hjerteinfarkt får ofte forskrevet medikamentgruppen betablokkere. Nasjonalt gjennomsnitt var 79 prosent, men variasjonen mellom sykehusene var mellom 43 og 100 prosent. Tilsvarende varierte bruken av kolesterolsenkende statiner ved utskriving fra 50 til 100 prosent med et nasjonalt gjennomsnitt på 91 prosent. Sverige har hatt et hjerteinfarktregister i mange år og resultatene derfra har vist at praksis ved sykehusene har blitt mer lik over tid, og det vil nok også skje i Norge.

Tallene fra 2013 viser også at vi kanskje bør utrede flere av dem som har ikke-ST-elevasjonsinfarkt. Nasjonalt gjennomsnitt var 54 prosent, mens variasjonen mellom helseregionene var mellom 44 og 58 prosent.

Fortsatt mangler vi registreringer fra noen få sykehus. Hjerte- og karforskriften trådte i kraft 1. januar 2012 og i henhold til forskriften er det en lovpålagt oppgave for alle sykehus som behandler pasienter med akutt hjerteinfarkt, å registrere pasientene i Norsk hjerteinfarktregister. Derfor håper vi at vi får enda mer komplette tall for 2014.

Lederartikkelen i Tidsskriftet omtalte at det allerede var planer om å registrere hjerte- og karsykdommer ved etableringen av Det norske råd for hjerte- og karsykdommer i 1955. I 1961 inngikk rådet en avtale med Kreftregisteret om et samarbeid, men uenighet medførte at det tok 50 år før vi fikk et nasjonalt register. Vi kan være enige om at ordet endelig er en god beskrivelse.