Ener og lagspiller

Denne uka har NTNU hatt lederseminar på Røros. Det er en årlig og viktig møteplass for ledere på ulike nivå i organisasjonen.

Alle som har fulgt med i rettsaken om oppsigelsen av en professor ved Universitetet i Oslo, vet at det er mange utfordringer for en universitetsleder. Samtidig finnes det knapt en mer spennende arbeidsplass enn universitetet. Her legges grunnlaget for fremtidens kunnskapsnasjon.

Tidligere landslagsspiller i håndball, Marit Breivik, var invitert for å snakke om team som metode for å skape resultater – ta utgangspunkt i individuelle kvalifikasjoner og ut fra dette sette sammen et lag for å nå felles mål.

Det er likhetspunkter mellom toppidrett og et universitet. Vi har ansatte som presterer forskning i verdenstoppen, samtidig som vi skal lage et universitet med felles mål og visjoner. En av spissformuleringene til Marit Breivik var ”ingen fortjener å spille på et bedre landslag enn en er villig til å være med å skape selv”.

Det er vel noe vi kan anvende på de fleste arbeidsplasser. Fortjener vi som enkeltpersoner en bedre arbeidsplass enn hva vi selv er villige til å bidra til?

Det er i alle fall lettere å skape et godt universitet eller en god arbeidsplass hvis alle bidrar. President John F. Kennedy utfordret amerikanerne på tilsvarende måte da han ble innsatt som president:”Ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country”.

Universitetene står overfor store endringer som krever omstilling. Vi kan ikke regne med at vi i framtiden får de beste studentene hvis vi ikke er attraktive utdanningsinstitusjoner med høy utdanningskvalitet.

Forskningsmidler blir også i økende grad utsatt for internasjonal konkurranse. Det krever aktive ledere som bidrar til å skape team som samarbeider mot felles mål. Framtiden består av lagspillere som samtidig er enere.

Tilsvarende endringer har vi sett i helsesektoren. Mange ulike yrkesgrupper som må samarbeide tett for å utrede og behandle pasienter.

I dag er det vanskelig å tenke seg et universitet uten et tett samarbeid mellom vitenskapelige, teknisk og administrativt ansatte. De som lykkes best klarer å gi alle følelsen av å være en del av et team.

Jeg har tidligere skrevet om at internasjonale evalueringer av norsk forskning har etterlyst større forskningsgrupper. Det har kanskje vært lettere å være uenig hvis dette var standpunktet til et enkelt panel av internasjonale eksperter, men slik er det ikke.

Dette har vært gjennomgangstonen i de fleste evalueringsrapportene de seinere årene. Vi må derfor som universitetsledere bidra til at forskningsgruppene blir større. Kanskje bør det bli helt slutt på isolerte forskningsgrupper som er bygd opp rundt en enkelt professor. Det er ikke vanskelig å argumentere for at dette er hensiktsmessig.

Et fellesskap av flere fast vitenskapelig ansatte gir mange mulige fordeler – bedre utnyttelse av infrastruktur, klarere faglig ledelse, økt internasjonalisering, mindre sårbart miljø hvis noen slutter, flere veiledere til den enkelte doktorgradsstudent, økt kvalitet i forskningen og mindre sannsynlighet for uredelighet. Dette for å nevne noen.

Menno Witter fra Senter for hukommelsesbiologi/ Kavli-instituttet ved NTNU snakket om :”How to create a productive team of scientists”. Han representerer kanskje det mest suksessfulle forskningsmiljøet ved NTNU for tiden. Det er ingen tvil om at vi bør lære av de miljøene som gjør suksess.

På lederseminaret fikk vi også oppleve at NTNU er et universitetet for musikere. I en egen sesjon fortalte noen studenter og lærere om musikkutdanningen ved NTNU, men ga oss også musikalske smakebiter. Selv falt jeg for tre ”Love Songs” av John Throwers for to marimbaer og en sopran. Studentene Beate Morsdal, Henriette Øfstedal Kolset og Anders Kristiansen ga oss en stor musikkopplevelse og viste oss i praksis hva et team kan utrette.