Sosiale medier påvirker hverdagen til mange av oss. Jeg har tidligere skrevet om mulige utfordringer for medisinstudenter og leger i hva som legges ut på Internett. Facebook er et fantastisk verktøy for kommunikasjon med venner og kjente, men er samtidig en offentlig møteplass.

Om få år vil studentene våre være fastleger og sykehusleger for pasienter som vil google dem for å finne ut hvilken lege de har eller planlegger å få. Det samme vil mulige arbeidsgivere gjøre. Det er ikke slik at vi nødvendigvis ønsker at alt som kan finnes på Internett, skal gjenfinnes av pasienter og arbeidsgivere.

Nylig kom jeg over et innlegg i New York Times som problematiserte det motsatte forholdet. Innlegget handlet om leger som googler pasientene. Er det helt uproblematisk at legen googler en pasient eller kan dette også påvirke lege-pasient-forholdet negativt?

Innlegget omtalte en 26 år gammel kvinne som oppsøkte helsetjenesten for å få fjernet brystene sine for å forebygge kreft. Du har kanskje lest om skuespilleren Angelina Jolie som gjorde det samme etter en gentest.

Den 26 år gamle kvinnen fortalte at det var ekstrem opphopning av tidlig kreft i familien. Selv hadde hun fått diagnosen melanom (hudkreft) et år tidligere. Hennes mor, tanter og en kusine hadde brystkreft, mens en kusine hadde fått diagnosen eggstokkreft 19 år gammel. En bror var behandlet for spiserørskreft som 15-åring.

Behandlingsteamet var skeptisk til historien på grunn av at flere hadde fått kreft uvanlig tidlig. Primærlegen ble kontaktet, men kunne ikke verifisere sykehistorien. Det endte med at de googlet pasienten og fant to Facebook-sider som omtalte henne. På den ene siden fortalte hun at hun hadde fått diagnostisert både hudkreft og brystkreft. Det var også en lenke til en side hvor det var mulig å gi bidrag til en reise for henne til en konferanse for unge med kreft. På den andre Facebook-siden var det bilder av henne uten hår som om hun hadde fått cellegift. Kirurgen valgte å avslå operasjon.

Det som legges ut på Internett er offentlig og fritt tilgjengelig. Det spørs likevel om pasienter tenker over muligheten av at legen sitter med informasjon som er hentet på Internett. Historien om den 26 år gamle kvinnen viser at googling i blant kan være nyttig, men jeg tror at vi som leger skal være tilbakeholdne med å hente inn informasjon om pasienter fra Internett.

I USA er det angivelig vanlig at leger googler pasientene sine. I en artikkel i 2010 skriver Clinton og medarbeidere om bruken av googling av pasienter innen psykiatrien. Ifølge artikkelen så er dette utbredd praksis blant psykiatere. I artikkelen hadde de til og med et eget navn for dette, «patient-targeted googling».

I Norge har vi en god fastlegeordning hvor det er mulig å bygge opp et lege-pasient-forhold over tid og få oversikt over pasientens totale livssituasjon. Slik bygges tillit. Hvis legen trenger mer informasjon, så er det bare å spørre pasienten. Pasienten kan selvfølgelig velge å holde tilbake opplysninger. Videre kan legen i forståelse med pasienten få informasjon fra kollegaer og gjennom ulike diagnostiske undersøkelser.

Å google en pasient kan virke motsatt. Det kan ødelegge tilliten mellom legen og pasienten. Det kan også gi legen forutinntatte holdninger som både er irrelevante og feil. Det som legges ut på Internett er sannsynligvis tiltenkt andre enn legen. Kanskje vil enkelte oppfatte det som om du står på utsiden av huset til vedkommende og ser inn gjennom vinduet uten å ha blitt invitert til dette. Det kan gi nyttig kunnskap, men er likevel uønsket adferd.

Jeg har spurt enkelte kollegaer om de googler pasientene sine uten å få bekreftet at dette er vanlig praksis. En ung kollega sa at han har aldri googlet en pasient, men mange ganger googlet symptomene.

Jeg synes det er en interessant problemstilling om det er ønskelig å google pasienter. I USA har American College of Physicians og Federation of State Medical Boards skrevet en “policy statement” på “Online Medical Professionalism: Patient and Public Relationships”.

I dette dokumentet omtales “patient-targeted googling”. Til tross for at det finnes tilfeller hvor googling har bidratt til å redde personer fra selvmord eller unødvendig behandling, så er det generelle rådet å være tilbakeholden med slik praksis. Noen har påpekt at googling kan gi opplysninger om pasienten har sluttet å røyke eller har et sunt kosthold, men dette kan være ødeleggende for lege-pasient-forholdet. Oppfordringen til legene er å nøye vurdere hensikten med et søk på nettet etter en pasient, før det gjennomføres.

Jeg tror at det sikreste er å tenke at googling av pasienter er uønsket, men at det finnes unntak. Det er godt mulig at du er uenig i dette?