Forskningsrådet gjennomfører jevnlig fag- og disiplinevalueringer av norsk forskning. Slik får vi et inntrykk av ”helsetilstanden” til forskningen. Det er viktig å få en vurdering av hvordan vi gjør det sammenliknet med andre land.

Det er vanligvis utenlandske eksperter som blir invitert til å evaluere norsk forskning. Det er spennende å lese hvordan de vurderer de norske miljøene i en internasjonal kontekst. Det er også en mulighet til å lære litt om andre fagmiljøer.

Ved evalueringen av økonomifaglig forskning i 2007 ble jeg klar over at økonomimiljøet ved NTNU var langt bedre enn hva jeg var klar over. Tilsvarende var det hyggelig å lese om det sterke forskningsmiljøet innen historieforskning i Tromsø ved evalueringen i 2008.

Evalueringene påpeker sterke og svake sider i forskningsaktiviteten – det kan være alt fra hvordan forskningen er organisert og ledet til rekruttering og samarbeid i tillegg til kvaliteten på forskningen.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hva som er god forskning. Det er ikke bare å slå opp i en tabell og finne et tall som så representerer kvaliteten. Den mest robuste metoden, er sannsynligvis slik Forskningsrådet gjennomfører evalueringene med bruk av utenlandske eksperter.

I tillegg brukes bibliometriske metoder for å understøtte arbeidet til ekspertene. Det er studier av faglige referanser og siteringer. Det kan være fra å telle vitenskapelige artikler som et forskningsmiljø har produsert til å studere hvor mye artiklene er sitert av andre forskere.

Jeg har tidligere referert til den nylige evalueringen av svensk og finsk klinisk forskning. I denne evalueringen gjorde de grundige bibliometriske analyser av medisinsk forskning i Norden og verden for øvrig. De brukte blant annet en siteringsindeks som vurderte hvor mange ganger en artikkel ble sitert publiseringsåret og i de to påfølgende år.

Verdensgjennomsnittet av siteringer innen et fagområde ble satt til en indeks på 1. De sammenliknet blant annet gjennomsnittlig siteringsindeks i årene 1994-96 med 2004-06. Vurdert ut fra dette har det gått i riktig retning for norsk forskning. I biomedisin har indeksen økt med 0,32 fra 0,63 til 0,95 (antallet publikasjoner fra 501 til 561), mens innen klinisk medisin har indeksen økt med 0,20 fra 0,86 til 1,06 (antallet publikasjoner fra 1110 til 1367).

Ved evalueringer er også egenvurderingene fra forskningsmiljøene viktig informasjon for evalueringspanelene. Slik får de internasjonale ekspertene et inntrykk av hvordan de aktuelle miljøene plasserer seg selv i det internasjonale forskningssamfunnet. Det er nok ikke slik at egenvurderingen alltid samsvarer med synet til de internasjonale ekspertene.

Besøk i forskningsmiljøene eller høringsmøter er andre elementer som kan brukes i slike internasjonale evalueringer.

Biologi og biomedisin ble evaluert i 2000, mens medisinsk og helsefaglig forskning ble evaluert i 2003. Siden Forskningsrådet ønsker å gjenta evalueringer hvert 10.-12. år, så er nå tiden kommet for å planlegge nye evalueringer innen medisinsk forskning.

Begge disse evalueringene har vært viktige verktøy for å utvikle norsk biomedisinsk og klinisk forskning. Blant rådene var å arbeide for å etablere større forskningsgrupper, klarere faglig ledelse, økt internasjonalisering og bedre utnyttelse av infrastruktur.

Det er nå kommet et innspill fra Forskningsrådet om å lage en felles evaluering av de to områdene. Saken diskuteres for tiden med forskningsmiljøene og ingen beslutning er tatt, men jeg tror at dette er viktig og riktig for medisinsk forskning siden vi arbeider for å lage forskningsgrupper som inkluderer både grunnleggende forskning og pasientnær klinisk forskning. Ved en felles evaluering kan vi få et totalbilde av situasjonen innen området vårt.

Uansett er slike evalueringer viktige for norsk forskning. Forskningsrådet gjør derfor en stor jobb for å sikre at kvaliteten er på et internasjonalt nivå og muliggjøre endringer der kvaliteten er for dårlig. Ambisjonen vår bør være at norsk medisinsk forskning ligger over verdensgjennomsnittet.