Et besøk i Bosnia-Hercegovina

Denne uka tenkte jeg å skrive et blogginnlegg om Bosnia-Hercegovina. Det ble mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Hvordan klarer man å formidle noe om et land og folk som har lidd så mye, men som samtidig velger å prøve å skape en framtid sammen. Den ble ikke helt slik jeg ønsket, men du kan lese den som et førsteutkast:

Det gjør inntrykk å stå ved en gate i Mostar og vite at her ble en kollega drept under krigen i Bosnia-Hercegovina. Hun var øyelege på sykehuset et steinkast fra der hun ble skutt av en snikskytter på vei vekk fra krigens lidelser. Huset hennes ligger fortsatt i ruiner etter krigens ødeleggelser. I Mostar ble vi vist rundt av en bosnisk venn som nå bor i Norge.

Oppholdet i dette vakre landet ble et møte med mange tragiske historier om hvordan det gikk med slektninger, naboer og venner, men også historier om hvordan mennesker fra ulike etniske grupper hjalp hverandre i en fullstendig meningsløs krig.

Det ufattelige var at i byer som Mostar og Sarajevo hadde mennesker med ulik etnisk og religiøs bakgrunn levd sammen i hundrevis av år. Det var moskeer, ortodokse og katolske kirker side om side. Sarajevo var også et sentrum for jøder gjennom flere hundre år fram til 1941.

I år markerte de i Sarajevo at det var 20 år siden krigen startet. Sarajevo var kanskje den mest multikulturelle byen i hele det gamle Jugoslavia. I løpet av en tre år lang krig og beleiring, ble tusenvis av sivile drept. Kanskje ville du trodd at denne krigen hadde drept troen på at det var mulig å bygge en ny felles framtid i dette landet. Særlig når du vet at det foregikk etnisk rensking flere steder under krigen og massakre som i Srebrenica.

I stedet møtte vi mange som ville legge krigen bak seg, se framover og bygge et nytt felles land. Selvfølgelig kan man ikke glemme overgrepene og alle de tragiske hendelsene som var i denne perioden, men det finnes et framtidshåp. Nå vet nok befolkningen bedre enn alle andre at det ikke blir enkelt.

På gata i Sarajevo kom vi i prat med en ung mann som kom til Norge som barn. Som så mange andre familier som måtte forlate hjemlandet under krigen, har de også bolig i Bosnia-Hercegovina. Han var velutdannet med god jobb i Norge, men også troende muslim som nå tilbrakte fastetiden i det andre hjemlandet sitt. Det gjorde et stort inntrykk da han sa at han ikke visste om han hadde klart å fortsette å bo i Norge hvis det var en muslim som hadde stått bak 22. juli-tragedien. Hvordan kunne han ha forklart det til vennene sine?

Jeg har helt siden krigen i Bosnia-Hercegovina vært opptatt av hvorfor denne krigen kunne skje blant folkegrupper som var bedre rustet til å møte utfordringene enn vi som lever i Norge. Jeg håper at vi stadig får mer kunnskap slik at vi lærer av det som gikk galt. Ikke minst kan mange aktuelle fagmiljøer ved universitetene bidra i dette arbeidet.

Det lever mange i Norge som måtte forlate Bosnia-Hercegovina under krigen. Jeg håper at de får oppleve at hjemlandet igjen blir en fredelig multikulturell smeltedigel. De er i dag en viktig ressurs i det norske samfunnet og har i tillegg en kompetanse og erfaring som kan bidra til å hjelpe oss å forebygge tilsvarende konflikter i eget land.