Nylig var jeg så heldig at jeg fikk holde innlegg på en konferanse for tidligere forskerlinjestudenter. Ti prosent av medisinerstudentene i Norge får tilbud om et ekstra år og sommerjobb i to år for å drive med forskning. Slik er de godt i gang med en doktorgrad når de er ferdig med studiet.

Forskerlinja ble etablert for å rekruttere flere leger til medisinsk forskning. Det har vært en ubetinget suksess. Dyktige og motiverte medisinerstudenter har vært med å styrke forskningsmiljøene våre og jeg føler meg trygg på at vi vil ha stor glede av denne satsingen i mange tiår framover.

Medisinsk forskning er avhengig av mange ulike yrkesgrupper og utdanninger – det finnes knapt mer tverrfaglige miljøer i forskningen, men vi vil ikke lykkes med undervisningen og forskningen hvis vi ikke har leger med på laget.

De nyutdannende legene jeg møtte på konferansen var opptatt av at forskning må telle mer når de skal ut i yrkeslivet som leger i spesialist- og primærhelsetjenesten. I dag er det et velregulert system for hva som gir ansiennitet og fortrinn når unge leger søker på jobb.

Jeg husker jeg kjente på noe av det samme da jeg var stipendiat etter studiene. Den gangen var det slik at selv om jeg hadde en doktorgrad innen hjertesykdommer, så ville nyutdannede leger med noen ukers praksis innen feltet gå foran meg ved søknader på jobb.

Det har skjedd store endringer. Forskning gir i dag uttelling, men bare ett år. Slik vil en nyutdannet lege som har tatt en doktorgrad bare kunne få ett års tellende ansiennitet ved søknad på en legejobb.

Jeg er enig med de nyutdannede legene med forskerlinje om at vi bør se på dette. Det er ønskelig at flere leger tar en forskerutdanning og det er en fordel at det gjøres tidlig i karrieren. Det er ikke urimelig at en medisinsk ph.d. gir tre års ansiennitet.

En medisinsk ph.d. er i dag en utdanning som skal bestå av et halvt år med studier og 2,5 år med forskning. Tidligere var en medisinsk doktorgrad et rent forskningsprosjekt som ofte var langt mer omfattende enn dagens ordning. Målsettingen er allikevel at kvaliteten skal opprettholdes, men at kvantiteten må reduseres.

Det ligger derfor til rette for at langt flere leger i dag kan ta en forskerutdanning som ender i en doktorgrad. Det er ønskelig med flere leger med doktorgrad på sykehusene våre og spesielt på universitetssykehusene. Det er universitetssykehusene som skal være de faglige spydspissene i spesialisthelsetjenesten. Vi trenger å øke kunnskapsgrunnlaget og til det trenger vi leger med forskererfaring. I primærhelsetjenesten er dette behovet kanskje enda større for å utvikle ny kunnskap og forskningsbasert behandling.

Samtidig er det viktig å presisere at det finnes mange dyktige leger rundt på sykehusene og i primærhelsetjenesten uten en doktorgrad. Det er her snakk om å peke ut en retning for framtiden om at vi trenger flere leger i medisinsk forskning for å sikre enda bedre pasientbehandling.

Den årlige konferansen til forskerlinjestudentene heter Frampeik og organisasjonen for tidligere forskerlinjestudenter heter Frampeik Alumni. Det er gode navn som gir et ”frampeik” om enda bedre medisinsk forskning i framtiden.

Det medisinske fakultet er opptatt av å rekruttere flere leger til forskning. Vi tror at større vektlegging på forskererfaring ved tilsetting i stillinger i helsetjenesten vil bidra til å motivere neste generasjons leger til å satse på en forskerkarriere. Tidligere forskerlinjestudenter er gode endringsagenter som vi bør lytte til.