De medisinske fakultetene har et godt samarbeid og dekanene fra Tromsø, Bergen, Oslo og Trondheim møtes med faste mellomrom. Sist uke hadde vi minidekanmøte i Oslo som ble avsluttet med et møte hos helseministeren.

Minidekanmøte er at dekanene og fakultetsdirektørene møtes, mens ved det ordinære dekanmøtet om våren deltar alle viktige aktører i helsevesenet og fra utdanningssektoren innen helse. I mai 2009 skal vi møtes på Svalbard med Universitet i Tromsø som vertskap.

Utfordringene til de medisinske fakultetene er både forskjellige og like. I år ble det mange økonomiske diskusjoner – her strever 3 fakultet med underskudd. Det er ikke lett å kutte ned på virksomheten. Særlig når vi har mange planer for enda bedre utdanning og har gode forskningsprosjekter som trenger mer finansiering.

Til slutt møtte vi helseministeren og i det møtet tok vi opp følgende saker:

1. Nye undervisningsarenaer. Helsetjenesten endrer seg. Pasientene tilbringer stadig kortere tid på sykehusene og mer utredning og behandling skjer poliklinisk. Samtidig behandles de fleste pasientene i primærhelsetjenesten og vi ønsker at studentene våre kommer mer ut og får undervisning ved legekontorer, i sykehjem og på distriktsmedisinske sentre. For å lykkes med dette kreves det både at det blir krav om at dette skal være utdanningsarenaer, men også at det blir økonomisk mulig å gjennomføre slik undervisning. Vi poengterte også hvor viktig det er for å lykkes med økt samhandling i helsetjenesten at studentene opplever andre sider av helsetjenesten. Det er de som skal være støttespillerne for å tenke nytt og innføre en ny kultur for samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og helsetjenesten ute i kommunene.

2. Utdanningstilskuddet. De regionale helseforetakene mottar relativt store bevilgninger for at sykehusene skal bidra i utdanningen av medisinske studenter. Fra og med 2006 ble dette beløpet skjult i basisbevilgningene, men er fortsatt sporbare. De medisinske fakultetene er opptatt av at disse midlene igjen synliggjøres slik at bruken kan dokumenteres. Vi ønsker også at fordelingen av undervisningstilskuddet legges til samarbeidsorganene mellom de regionale helseforetakene og universitet. I instruksen til samarbeidsorganene står det at både utdanning og forskning skal diskuteres, men i praksis blir det lite utdanning. Forskning har blitt et viktig tema ikke minst fordi man her også har forskningsmidler som skal fordeles i fellesskap. Vi foreslo i tillegg at et utdanningstilskudd til nye undervisningsarenaer som nevnt i pkt 1 kan være en løsning.

3. Spesialistutdanningen. De medisinske fakultetene har gjennom flere år argumentert for et mer helhetlig utdanningsløp av medisinerstudenter og leger. Den norske legeforening har gjennom mange år vært delegert en stor oppgave innen spesialistutdanningen og gjort en flott innsats, men tiden er nå inne for endring. Vi ønsker at de medisinske fakultetene overtar ansvaret for den teoretiske utdanningen fra grunnutdanningen via turnustjenesten til spesialistutdanningen. Slik er det i mange land. Dette vil gjøre det lettere å flytte utdanningselementer mellom de tre periodene og se helheten. Det vil også bli lettere å tilpasse spesialistutdanningene til samfunnets behov og se til at riktig antall spesialister utdannes i de ulike spesialitetene.

4. Dobbelkompetanseløp. De medisinske fakultetene har lenge arbeidet for å få til kombinerte løp med både spesialistutdanning og doktorgrad. Slik kan vi utdanne leger som har både klinisk og akademisk kompetanse. Dette er nødvendig for å få flere leger med akademisk utdanning innen en del kliniske spesialiteter, men også for at de skal bli ferdig utdannet i yngre alder enn i dag. Gjennomsnittsalderen for å fullføre en klinisk spesialitet er innen noen områder for høy, og skal de også ha en doktorgrad blir det få år igjen til aktiv forskningsinnsats. Det finnes allerede et slikt løp for kliniske psykologer og nå vil vi gjerne ha Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet på banen for at vi skal få til tilsvarende ordninger.

Selvfølelig er det ikke slik at helseministeren lover noe spesielt over bordet. Han var interessert i synspunktene våre og vi fikk en oppdatering på det arbeidet som nå skjer i departementet vedrørende den store helsereformen som kommer i april. Bjarne Håkon Hanssen har stor støtte fra dekanene i arbeidet for å øke samhandlingen mellom forvaltningsnivåene og at kommunehelsetjenesten må styrkes.

Vi påpekte også hvor viktig det er å øke kunnskapsgrunnlaget for helsetjenesten utenfor spesialisthelsetjenesten gjennom økt forskningsinnsats.

Til slutt vil jeg presentere de tre andre medisinske dekanene i Norge. Olav Helge Førde er dekan i Tromsø (Det medisinske fakultet) og til vanlig professor i helsetjenesteforskning ved Institutt for samfunnsmedisin. Han er tidligere styreleder i Helse Nord.

Finn Georg Brun Wisløff er dekan i Oslo (Det medisinske fakultet) og til vanlig professor II i blodsykdommer og overlege ved Hematologisk avdeling, Ullevål universitetssykehus. Han sitter i styret i Helse Sør-Øst.

Per Omvik er dekan i Bergen (Det medisinsk-odontologiske fakultet) og til vanlig professor i hjertesykdommer og overlege ved Hjerteavdelingen, Haukeland universitetssykehus.