Det har i den senere tid vært mange avisoppslag og politiske kommentarer om “farlige leger”. Bakgrunnen var flere reportasjer i Dagsrevyen om leger som gjorde alvorlige feil i et land for så å flytte til et annet land – eksemplene var gjerne leger som hadde flyttet fra et nordisk land til et annet.

Fra politisk hold ble det reist et ønske om et internasjonalt register over leger som var dømt eller fått advarsel for kritikkverdig legevirksomhet. Dette skulle forhindre at norske pasienter ble utsatt for slike leger. Senere har Helsetilsynet kommet på banen og forsikret at slike opplysninger nå vil bli utvekslet mellom landene.

Selvfølgelig er det alvorlig at leger som ikke utøver forsvarlig legevirksomhet kan flytte til stadig nye steder. Ingen ønsker å oppleve en lege som man vet er til fare for pasientene. Det virket allikevel lite tilfredsstillende at kommuner og helseforetak ansetter leger uten å sjekke referanser og bakgrunn. Sannsynligvis har de samme arbeidsgiverne langt bedre systemer for å ansette andre yrkesgrupper i helsetjenesten.

Problemene som ble tatt opp i reportasjene har liten innvirkning på den gjennomgående kvaliteten i helsetjenesten. Langt viktigere for de fleste pasientene er det om vi har god nok kvalitet i virksomheten for øvrig. Er vi gode nok til å kvalitetssikre den behandlingen som gis i norske sykehus og på de enkelte legekontor?

Vi har en utrolig god helsetjeneste, men den kan bli bedre. Vi kan gjøre stadig små forbedringer og strekke oss mot de som har enda bedre resultat. Forutsetningen for at virksomheten blir slik er at vi har opplysninger om hva vi gjør og hvordan det går.

Jeg har tidligere skrevet flere ganger om behovet for gode kvalitetsregistre slik at vi kan vurdere kvaliteten på det vi gjør og om vi følger retningslinjene for behandling som eksisterer for de enkelte sykdommer.

I dag mangler vi data på om kvaliteten av behandlingen er god nok for store pasientgrupper med hjerte- og karsykdommer. Ikke minst mangler vi data på om pasienter med akutt hjerteinfarkt eller hjerneslag får den behandlingen vi vet er best ut fra forskningen.

Både pasientorganisasjoner og fagfolk mener at den eneste farbare løsningen for disse sykdomsgruppene, er personidentifiserbare registre uten aktivt samtykke. Dette støtter også Regjeringen og håpet er at vi snart har på plass en lovgivning som kan beskytte pasienter mot dårlig behandling.

Noen tror at kvalitetsregistre handler om forskning. Det viktigste er å kvalitetssikre behandlingen og bidra til at den blir bedre. Forskningen blir en viktig og positiv bivirkning. Hvis vi får på plass kvalitetsregistre for de store folkesykdommene så vil det kunne bedre behandlingen og forebygge død og sykelighet hos pasientene.

Omtrent 15000 personer får hvert år et akutt hjerteinfarkt i Norge. Anslagsvis 2000 vil dø i løpet av sykehusoppholdet og i løpet av det første året vil kanskje det dobbelte antallet personer være døde. Får de god nok behandling? Er det sykehus som bør gjøre strukturelle endringer for å bli bedre? Kunne noen av disse overlevd med skikkelig kvalitetssikring? Svaret er at vi ikke har informasjon om dette.

I Midt-Norge har vi hatt et regionalt hjerteinfarktregister fra 2001, men siden det ikke er personidentifiserbart, klarer vi ikke å følge pasientene når de flyttes mellom sykehusene. Hjerteinfarktpasienter sendes i dag i stadig økende grad til de store sykehusene for utredning og videre behandling, og det gjør det vanskelig å vurdere behandlingskvaliteten på de enkelte avdelingene og sykehusene på en tilfredsstillende måte.

Hensikten med kvalitetsregistre er ikke å henge ut avdelinger og sykehus for dårlige resultat, men resultatene skal være et utgangspunkt for kompetanseheving og kvalitetsforbedring som bidrar til god behandling uansett hvor i landet man bor.

Det er også omtrent 15000 personer som får hvert år et akutt hjerneslag i Norge. For å vurdere kvaliteten av behandlingen ved hjerneslag, er det enighet om at man bør vente 1-3 måneder etter hjerneslaget for å kartlegge hele behandlingsforløpet.

Etter et hjerneslag er det viktig å vurdere funksjonsnivået – dårlig akuttbehandling kan medføre et langt større behov for hjelp etterpå – og denne vurderingen gjøres best etter en viss tid. Uten et personidentifiserbart register blir dette umulig.

Det er enkelte som snakker om at pseudoanonyme registre er like bra. Det finnes verken erfaringer eller faglig kunnskap som understøtter at det kan gi tilfredsstillende kvalitetsregistre.

Nå lover jeg at det skal gå lenge til neste gang jeg nevner kvalitetsregistre. Det ble bare så vanskelig å unngå å nevne det i forbindelse med ønsket om å etablere et register over “farlige leger”.  Det er et sterkt ønske i befolkningen om å sikre pasientene forsvarlig behandling.

Nå får vi håpe at Stortinget snart vedtar forslaget fra Regjeringen om et nasjonalt hjerte- og karregister. Erfaringene fra Sverige har vist at det bedrer kvaliteten.