Sist torsdag møtte de medisinske dekanene helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Forrige blogginnlegg omtalte den ene saken vi tok opp: fakultetenes innspill til fremtidens spesialistutdanning av leger. Den andre saken vi tok opp var forslaget til revidert fastlegeforskrift.

Du har sikkert fått med deg at dette forslaget har skapt mye uro blant landets fastleger. Det høye konfliktnivået har skapt usikkerhet om fastlegeordningens framtid.

De medisinske fakultetene er stolt over at vi rekrutterer gode leger til allmennmedisin. I en del land har allmennpraktikere lavere status enn sykehusleger, mens vi i Norge har klart å gjøre det attraktivt med en karriere utenfor sykehusene. Dette er et godt utgangspunkt for Samhandlingsreformen.

Fastlegeordningen har siden etableringen i 2001 i det store og hele vært en vellykket ordning. En tidligere spørreundersøkelse viste at 75 prosent av befolkningen var fornøyd med fastlegeordningen. Dette var den offentlige tjenesten som norske borgere var mest fornøyd med. De måtte riktignok dele førsteplassen med bibliotekene. På tredje- og fjerdeplass kom vinmonopolet og sykehusene.

Samtidig kan fastlegeordningen bli bedre. De ulike aktørene innen helsetjenesten inklusiv pasientenes representanter, er enige om at ikke alt fungerer optimalt. Det kan dreie seg om forhold som tilgjengelighet til fastlegen for pasientene eller at kvaliteten på tjenestene kan bli bedre. Slik sett kan en revisjon av fastlegeforskriften være ett av flere virkemiddel for å bedre ordningen.

De medisinske fakultetene er opptatt av at fastlegene deltar i undervisningen av studentene våre. Det er derfor positivt at den reviderte forskriftens paragraf 12 spesifikt trekker fram ”undervisning av medisinerstudenter” som eksempel på oppgaver som kommunen kan inngå avtale om at fastlegene skal utføre. Frykten er at kommunene nedprioriterer praksisundervisningen til fordel for andre behov i primærhelsetjenesten. Tilsvarende bør det åpnes for at tid kan brukes til forskning. Jeg har tidligere skrevet om at vi trenger mer allmennmedisinsk forskning.

I det felles høringssvaret vårt til Helse- og omsorgsdepartementet står det: «De medisinske fakultetene er også bekymret for at de samlede og detaljerte krav som fastlegeforskriften stiller til fastlegene vil gjøre fastlegenes kliniske arbeidsdager så travle at det ikke blir rom for å påta seg undervisnings- og forskningsoppgaver. I denne sammenheng er det grunn til å påpeke at noen av forslagene om å forplikte fastleger til å yte definerte individrettede tjenester til deler av den friske befolkningen mangler god dokumentasjon og kan framstå som kontraproduktive, når det gjelder gode faglige prioriteringer. Økt arbeidspress pga nye kliniske arbeidsoppgaver må derfor kunne kompenseres med mulighet til redusert listeansvar. Det legges ikke til rette for dette i utkast til fastlegeforskrift…»

De medisinske fakultetene har også gjentatte ganger presisert at kommunene bør få tilsvarende økonomiske overføringer som spesialisthelsetjenesten for å ivareta ansvaret for praksisundervisning av studenter. I dag må fakultetene inngå individuelle avtaler med hver enkelt lege som deltar i undervisning i primærhelsetjenesten.

Fakultetenes hovedbudskap til helseministeren er at vi trenger i stadig økende grad å bruke fastlegene i undervisningen av studentene våre. I tråd med intensjonene i Samhandlingsreformen ønsker vi å flytte mer av undervisningen fra sykehusene og ut i primærhelsetjenesten. Fastlegeordningen øker muligheten for at vi skal lykkes. Derfor er det avgjørende at Helse- og omsorgsdepartementet går i en dialog med Legeforeningen for å finne en løsning på uenighetene rundt forslaget.

En studie viste at NTNU utdanner flest fastleger i Norge. Det ønsker vi også å gjøre i fortsettelsen. Jeg føler meg trygg på at helseministeren vil bidra til en løsning som sikrer en fortsatt god fastlegeordning.