Folk og røvere i …

Svindlere og juksemakere har eksistert til alle tider. Uten moralske skrupler forleder de andre til å tro på produkter, ideer eller resultater som bare er humbug.

Tilsvarende har vi forskere som fabrikkerer resultater eller endrer resultatene for å oppnå vitenskapelig anerkjennelse og heder. Andre slurver og gjør så dårlig arbeid at resultatet blir det samme – dyktige forskere blir forledet til å tro at de rapporterte resultatene har betydning for hvordan de selv bør innrette forskningen sin og at resultatene er av verdi.

I 2012 skrev jeg bloggen «Lei av å bli lurt» hvor jeg omtalte en av de største skandalene i dansk forskning. Det var hvordan hjerneforskeren Milena Penkowa drev med forskningsfusk gjennom mange år før hun ble tatt. Nylig skrev Johanne Severinsen et annet innlegg om denne utrolige historien på forskning.no. Tilsvarende omtalte jeg hjerteforskeren John Darsee ved Harvard University og kreftforskeren Jon Sudbø fra Norge. Alle tre lovende forskere med potensial til å bli verdensledende, men som endte opp med å fabrikkere forskningsresultater.

Det innebærer at forskningen er utsatt for forurensning av vitenskapelige «studier» uten verdi og innen medisinsk forskning med potensielt skadelige resultater for pasientene. En av mekanismene som skal forhindre at dårlig eller fabrikkert forskning publiseres er at tidsskriftene gjennom redaksjonelle vurderinger og fagfellevurderinger luker ut de verdiløse artiklene.

Vi vet allerede at de tradisjonelle vitenskapelige fagtidsskriftene ikke klarer å luke ut all dårlig forskning eller vitenskapelige artikler som er resultatet av bevisst juks. Likevel har gode fagfellevurderinger vært avgjørende for å sikre bedre kvalitet av medisinsk forskning.

Nå har vi fått en ny utfordring i forskningen og i hvordan forskning publiseres. Det er eksplosjonen av åpne elektroniske fagtidsskrifter som gir leserne gratis tilgang til fagfellevurderte artikler. Kostnadene ved publisering belastes vanligvis forfatterne. I seg selv er dette noe som er ønsket. Alle forskere i verden får lik tilgang til slik åpen publisering (open access) uavhengig av om de har et bibliotek som kan betale for dyre tidsskriftsabonnement. Problemet er at enkelte har sett at dette kan være en enkel måte å tjene penger på.

Mange av de nye åpne elektroniske fagtidsskriftene er definert som «røvertidsskrifter». Begrepet røvertidsskrifter ble lansert av Tidsskriftet (for Den norske legeforening) i februar 2013. Disse tidsskriftene gjennomfører ikke en god nok evaluering av de innsendte vitenskapelige artiklene. De utgir seg for å være seriøse vitenskapelige tidsskrift, men formålet er primært å sikre utgiverne lettjente penger.

Tidsskriftet Science publiserte i oktober 2013 en artikkel av John Bohannon som sendte inn et konstruert manuskript til 304 åpne elektroniske fagtidsskrifter. Artikkelen i Science het «Who’s Afraid of Peer Review?». Artikkelen begynner slik:

«On 4 July, good news arrived in the inbox of Ocorrarafo Cobange, a biologist at the Wassee Institute of Medicine in Asmara. It was the official letter of acceptance for a paper he had submitted 2 months earlier to the Journal of Natural Pharmaceuticals, describing the anticancer properties of a chemical that Cobange had extracted from a lichen.

In fact, it should have been promptly rejected. Any reviewer with more than high-school knowledge of chemistry and the ability to understand a basic data plot should have spotted the paper’s shortcomings immediately. Its experiments are so hopelessly flawed that the results are meaningless.

I know because I wrote the paper. Ocorrarafo Cobange does not exist, nor does the Wassee Institute of Medicine. Over the past 10 months, I have submitted 304 versions of the wonder drug paper to open-access journals. More than half of the journals accepted the paper, failing to notice fatal flaws. Beyond that headline result, the data from this sting operation reveal the contours of an emerging Wild West in academic publishing».

Dette viser at vi har en jobb med å kvalitetssikre åpne elektroniske fagtidsskrifter. Vi har nå også fått enda en kilde til forurensning av forskningen. Derfor må fagmiljøene våre være enda mer oppmerksom på at fagfellevurderte vitenskapelige artikler som er publisert, ikke nødvendigvis er et kvalitetsstempel på at forskningen holder et faglig godt nivå. Publiserte artikler i de såkalte røvertidsskriftene bør vi sannsynligvis se bort fra.

Svindlere og juksemakere vil fortsatt være en del av hverdagen vår som arbeider med forskning og publisering av forskningsdata. Jeg tror at vi gjennom målbevisst arbeid med kvalitet, åpenhet rundt forskningen, kvalitetssikring av publiseringskanalene, vektlegging av forskningsetikk og redelighet, og god forskningsledelse kan bidra til å forebygge forskningsfusk. Det vil også bidra til å redusere mengden med dårlig forskning som publiseres.