Fredag 26. februar hadde Dagens Næringsliv et oppslag om ”Usikre jobber ved universitetene. Halve staben uten fast stilling”. Oppslaget kom på bakgrunn av arbeidet til ”Handlingsromutvalget” som ble opprettet av statsråd Tora Aasland.

Av 30.000 ansatte ved norske universiteter og høyskoler er 10.000 på midlertidige kontrakter. Halvparten av de midlertidige er rekrutteringsstillinger som stipendiatstillinger og postdokstillinger som skal kvalifisere til henholdsvis doktorgrad og evt. videre karriere i sektoren.

Det medisinske fakultet ved NTNU nevnes spesielt i artikkelen – ”40% av de vitenskapelige ansatte utenom rekrutteringsstillingene er på midlertidige kontrakter”. Dette er langt fra en ønsket situasjon for oss, men gjenspeiler at vi er det fakultetet som har størst eksternfinansiering i forhold til hva vi får på den ordinære rammen. Nærmere 50% av budsjettet er finansiert via tidsbegrensede prosjekter.

Det er prosjekter som finansieres fra eksterne instanser, som Forskningsrådet, EU, Kreftforeningen og det regionale helseforetaket, som gjør at mange stillinger er knyttet til den tiden prosjektene gjennomføres. Det gjelder i like stor grad tekniske som vitenskapelige stillinger.

Samtidig som stadig flere forskningsmidler legges ut for konkurranse, blir konsekvensen at vi ender opp med flere midlertidige ansettelser. Sannsynligvis er det mulig å gjøre noe med denne situasjonen, men usikkerheten om at finansieringen til stillingene kan falle bort, fjernes ikke ved å gjøre stillingene faste.

Målsettingen er å skape bærekraftige forskningsmiljøer som kontinuerlig klarer å skaffe nødvendige lønnsmidler til å opprettholde en større stab med fast vitenskapelige og teknisk ansatte medarbeidere. Slik sett kan vi lære av instituttsektoren som har levd med slike betingelser lenge.

Noe av problemet er at universitetene har en kortere tradisjon for å tilpasse seg endrede markedsvilkår. Det har vært uvanlig at fast vitenskapelige ansatte har blitt sagt opp og det har nok medført at vi i for liten grad har vært villige til å bruke faste ansettelser i konkurranseutsatte prosjekter.

Vi har ved Det medisinske fakultet begynt å gjøre endringer for å tilpasse oss en ny virkelighet. Vi har styrket og tydeliggjort ledelse ved å innføre ordinær tilsetting av instituttlederne. Det gjennomføres et langsiktig arbeid for å gjøre organisasjonen i stand til å møte den nye virkeligheten ved å styrke personalhåndteringen og prosjektoppfølgingen.

Bl.a. har vi startet et prosjekt som skal se på de tekniske stillingene ved fakultetet. En av utfordringene er nettopp midlertidige stillinger. 40% av ingeniørene våre går på midlertidige kontrakter.

Å opprette faste stillinger som knyttes til eksternfinansierte prosjekter samtidig som man har en virksomhet med faste oppgaver som utdanning, krever relativt sterk styring i en sektor som er vant til stor frihet og lite tydelige ledere.

Vi har brukt de mulighetene som ligger i lovverket om bruk av midlertidige stillinger, men det som kanskje var ment som unntak har heller blitt rutine. Vi trenger et engasjement både fra departement, universitetene, arbeidstakerorganisasjonene og fagmiljøene for å finne løsninger som gir større forutsigbarhet for de ansatte, men som også erkjenner at finansieringen av forskningen har endret seg de seinere år.

Vi må finne smidige løsninger i en sektor som har blitt mer en kombinasjon av instituttsektor og tradisjonelt universitet. Dette fordi vi ønsker å skape et best mulig arbeidsmiljø for de ansatte, men også kunne bidra til at vi blir mer målrettet i rekrutteringen av de beste forskerne.

Adresseavisen hadde en leder sist mandag med samme tittel som dette innlegget. De forventer at både politikere og universitet rydder opp i situasjonen. Ja – vi skal bidra til å finne bedre løsninger, men vi kommer ikke forbi at virkeligheten har endret seg og at stadig flere forskningsmidler hentes inn via eksterne utlysninger og tidsavgrensede prosjekter.