For noen uker siden mottok jeg rapporten: “Forskning er helsetjenestens grunnpilar – Legeforeningens forskningspolitiske strategidokument 2012-2014”.

Intensjonen var å lese den ved en seinere anledning og det ble denne uka. Jeg kan begynne med konklusjonen – dette er en god rapport som er verdt å lese. Legeforeningen ønsker å være en viktig forskningspolitisk aktør og dette vises i strategidokumentet. Rapporten poengterer at helseforskning er en nødvendig forutsetning for å opprettholde høy kvalitet i helsetjenesten.

I følge en ranking fra US News & World Report som er sitert, var 13 av de 17 sykehusene som ble rangert som de beste kliniske sentrene i USA, også på listen over de beste medisinske fakultetene. I rapporten er det gjengitt en figur som viser en klar sammenheng mellom forskningsaktivitet og kvalitet av klinisk virksomhet innen kreftomsorgen.

Legeforeningen ønsker derfor å arbeide for at helse fortsatt må være et forskningsmessig hovedsatsingsområde i Norge. Det er ikke vanskelig å være enig i dette. I Europa bruker vi i gjennomsnitt rundt ti prosent av brutto nasjonalproduktene på helsetjeneste – det er omtrent 2500-3000 Euro per person per år. Tilsvarende bruker vi bare rundt 25 Euro per person per år til helseforskning.

Rapporten viser at det på mange områder av helseforskningen, har vært en positiv utvikling i Norge. Ikke minst har helseforetakene bidratt til en betydelig vekst i antall doktorgrader og publikasjoner med økte bevilgninger til helseforskning.

Helse Sør-Øst har en målsetting om å bruke 5 prosent av totalbudsjettet sitt til forskning. I følge en NIFU-rapport fra 2010 er tallet i dag 2,8 prosent, men enda mer interessant er den store variasjonen mellom universitetssykehusene. Oslo universitetssykehus bruker 6,4 prosent til forskning, mens tallet for St. Olavs Hospital er 2,3 prosent og for Akershus universitetssykehus er tallet 1,5 prosent. I følge rapporten bruker Karolinska sjukhuset 12-14 prosent.

Legeforeningen støtter økt rekruttering av leger til alle de ulike områdene av helseforskning som basalmedisin, klinisk medisin, allmennmedisin, samfunnsmedisin, helsetjenesteforskning og medisinsk etikk. Ikke minst er Legeforeningen bekymret for at antallet leger innen basalmedisin er fallende.

Jeg tror det er avgjørende at vi fortsatt har leger som satser på basalmedisinsk forskning. Hvis vi skal utnytte resultatene fra basalforskningen til bedre pasientbehandling, trenger vi forskere med legebakgrunn. De er også viktige i prosessen for å prioritere de relevante problemstillingene. Forskerlinjene ved de medisinske fakultetene har vært viktige for å rekruttere leger til basalmedisinsk forskning.

Legeforeningen har vært en viktig pådriver for allmennmedisinsk forskning. Det er ingen tvil om at de tradisjonelle helseforskningsmiljøene i Europa har satset for lite på slik forskning. Det meste har dreid seg om forskning med utgangspunkt i spesialisthelsetjenesten. Det er derfor lett å være enig i konklusjonen om at allmennmedisinsk forskning må styrkes gjennom både bedre langsiktig finansiering og bemanning.

Rapporten «Forskning er helsetjenestens grunnpilar» har mange anbefalinger fra Legeforeningen. Noen av dem er at forskningsbasert innovasjon må i større grad bidra til en bedre helsetjeneste, forskning skal være integrert i klinisk virksomhet, fri forskning er en viktig drivkraft i helseforskning og norsk medisinsk forskning må gi høyere prioritet til de globale helseproblemer.

Denne rapporten er en videreføring av de to tidligere dokumentene «Vind i seilene for medisinsk forskning» (2006) og «Mot en ny vår for medisinsk forskning» (2007). Til sammen gir disse tre rapportene et godt bilde av Legeforeningens forskningspolitikk. Det er bra for helseforskningen at Legeforeningen engasjerer seg slik de har gjort i denne rapporten.