Forskning for folket

Du har helt sikkert fått med deg at vi igjen har arrangert Forskningsdagene – den årlige nasjonale festivalen der alle typer kunnskapsorganisasjoner inviteres til å vise fram forskningen sin for allmennheten.

Hensikten er å skape begeistring og forståelse for forskning slik at alle ser betydningen av hvor viktig forskningsaktiviteten er. Det er også en del av hensikten å bidra til at unge synes at forskning høres gøy ut og at de siden velger utdanning og karriere innen forskning.

Jeg ble varm innvendig da jeg besøkte teltene på Torget i Trondheim og så hvordan skolebarna utforsket alle de spennende standene som forskerne hadde satt opp. Det medisinske fakultet hadde ny rekord i år med fem ulike stands.

Hos Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag kunne barna ekstrahere DNA fra spyttet sitt, hos RBUP kunne de se hvordan stressmestring ga vakre farger på en dataskjerm, ultralydforskerne fra Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk viste fram kroppen innvendig og Kavli-instituttet hadde dataspill om hjernen. Dette var spennende for unge engasjerte skolebarn, men også voksne lot seg fascinere.

Den siste standen var en kunstutstilling kalt ”Kroppstokt”. Det var egentlig en serie med medisinske bilder fra inne i kroppen, men som så ut som en utstilling av samtidskunst. Etter Forskningsdagene flyttet vi bildene til St. Olavs Hospital. Ved åpningen av utstillingen på sykehuset fantaserte jeg litt over hvordan kunsten kunne ha blitt hvis vi tidligere hadde hatt muligheten til å se inn i kroppen. I hundrevis av år hadde kunstnerne bare den ytre kroppen å boltre seg med.

Nå trenger vi ikke bare å mobilisere befolkningen for å få støtte til forskning. Vi trenger også deltakelsen av pasientene og allmennheten inn i forskningsprosessen. Prioriterer vi de riktige prosjektene og forsker vi på de problemene som pasientene opplever som viktigst? En studie hos pasienter med betennelse i kneet, så på hva pasientene prioriterte som viktige forskningsfelt i forhold til hva forskerne hadde undersøkt i 460 kliniske studier.

Bare ni prosent av pasientene var opptatt av medikamenter som viktigst prioritet, mens 82,6 prosent av studiene var nettopp om medikamenter. 20,9 prosent av pasientene prioriterte opplæring og rådgivning, mens bare tre prosent av studiene dreide seg om dette. Dette viser at pasientene og allmennheten bør være med å påvirke hvilke kliniske studier som prioriteres.

I helsetjenesten er det vanlig å inkludere brukerperspektivet. Det er vanskelig å tenke seg i dag at ikke pasientene og pasientorganisasjonene blir hørt når vi organiserer og prioriterer behandlingstilbudet til befolkningen.

Tilsvarende bør vi diskutere hvordan allmennheten kan spille en større rolle innen medisinsk forskning. Det er vist for eksempel at effektmålet med en studie kan være et annet enn hva pasientene opplever som det viktigste uttrykket for effekt av intervensjonen – eksempelvis kan forskerne velge smerte, mens pasientene er opptatt av grad av utmattelse.

Videre finnes det flere studier som burde vært gjort tidligere, men som kanskje ikke har vært spennende nok for forskerne. I ettertid viser det seg at disse studiene kunne ha forhindret mye lidelse og død. Kanskje har flere slike studier vært gjennomført tidligere med mer involvering av allmennheten.

På Forskningsdagene arrangerte vi også Researchers’ Night. Denne gangen var arrangementet til Det medisinske fakultet lagt til Rockheim. Her var det spennende foredrag om hjernen av ulike forskere med musikkinnslag av Eldbjørg Raknes og igjen samlet arrangementet fullt hus. Vi hadde også ansatte som deltok på andre arrangement.

Forskningsdagene viser at forskerne gjerne deltar i formidling av aktivitetene sine. Samtidig bør vi være villige til å diskutere hvilken rolle allmennheten bør ha innen forskningen.