Regjeringen har store ambisjoner om å løfte norsk forskning. Målet er blant annet flere verdensledende miljøer. Vi har etter etableringen av de regionale helseforetakene og etter at helseforetakene fikk en lovbestemt oppgave om å drive forskning, hatt en betydelig økning i bevilgningene til helseforskningen i Norge. Det har nærmest vært en fordobling mellom 2002 og 2011.

Hvis vi ser på tallene for 2011 så bevilget Kunnskapsdepartementet 1,3 milliarder kroner til helseforskning, Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) 3,1 milliarder kroner og bare rundt 0,7 milliarder kroner gikk via Forskningsrådet. Det spesielle hos oss er at det største beløpet til helseforskning kanaliseres og brukes i helseforetakene. I Storbritannia for eksempel er det universitetene som gjennomfører det meste av forskningen for midlene som kommer fra National Health Service (NHS).

Nå er det fortsatt slik at de medisinske fakultetene i Norge hovedsakelig driver med translasjonsforskning og klinisk forskning, og det som er den mest grunnleggende forskningen (basalforskningen) har også et klart formål om å bedre pasientbehandlingen på noe lengre sikt. Det er derfor umulig å skille forskningsmiljøene ved de medisinske fakultetene med miljøene på sykehusene.

Tall fra Bergen viser at 82 prosent (580/709) av publikasjonspoengene i 2013 som var generert på Haukeland universitetssykehus, skjedde i samarbeid med Universitetet i Bergen. Det var derfor ikke unaturlig at den nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategien, HelseOmsorg21, pekte på viktigheten av at universitet og høyskolesektoren, og helsetjenesten samordnet forskningsinnsatsen sin.

Vi har sett og ser fortsatt tendenser til at helseforetakene og universitetene bygger opp parallelle forskningsorganisasjoner og konkurrerer om hvem som skal håndtere alt fra søknader og forskningsmidler til infrastruktur. Resultatet blir en ikke optimal bruk av offentlige ressurser og en unødvendig byråkratisering av forskningsaktiviteten. Det spesielle er at svært mange av forskerne har ansettelser i både universitet og helseforetak. Tidvis får jeg høre fra enkeltforskere at de opplever et krevende krysspress fra to arbeidsgivere som begge ønsker å «eie» forskningen. Det er ingen tjent med, hverken forskeren, arbeidsgiverne eller samfunnet.

Jeg er utrolig fornøyd med at vi i Midt-Norge har klart å samarbeide tett mellom sektorene helt siden etableringen av Helse Midt-Norge i 2002. Det betyr ikke at alt fungerer perfekt, men vi har en tydelig intensjon om å unngå å bygge opp parallelle forskningsorganisasjoner og har en klar målsetting om best mulig samhandling. Nå hjelper det kanskje også at nesten all forskningsinfrastruktur på St. Olavs Hospital eies av NTNU.

Et eksempel på en praksis som kan bidra til dårligere samhandling, var føringene i tildelingen til kliniske studier i år. Der ble det presisert at «de tverregionale midlene skal gå til forskningsaktivitet i helseforetak/privat, ideell institusjon med avtale med RHF, ikke til forskningsaktivitet hos andre samarbeidspartnere». Det kan innebære at det som er best for forskningen, ressursutnyttelsen, kvaliteten og hva som tjener pasientene, ikke lenger blir viktigst, men at de offentlige midlene til helseforskning ikke skal gå via universitet og høyskoler.

Jeg har lenge vært opptatt av at vi skal bidra til å tette kunnskapshull som identifiseres gjennom kunnskapsoppsummeringer og klinisk praksis. Her har vi spesielle forutsetninger for å bidra til å løse forskningsspørsmål som krever en oversiktlig helsetjeneste, muligheter til å følge pasientene over tid og hvor helseregistre kan være avgjørende. Samtidig er det viktig å huske at nesten all god forskning som har som mål å bedre pasientbehandlingen, arbeider med å tette kunnskapshull ved å etablere ny kunnskap til beste for pasientene.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte i februar et brev til Forskningsrådet som et svar til forslaget om ny programstruktur og ny programperiode. Dette brevet er opptatt av at «forskningsprosjekter finansiert over HODs budsjetter i sterkere grad enn i dag skal bidra til å understøtte forskningens nytte for tjenesten, pasienten og beslutningstakere i alle ledd». Det er ikke vanskelig å være enig i at forskningen i sterkere grad skal «understøtte forskningens nytte for pasienten», men det vil sjelden oppnås av nyttestyrt forskning i et kortsiktig perspektiv.

De fleste gjennombruddene som har gitt bedre pasientbehandling med bedre livskvalitet og økt overlevelse, har kommet gjennom langsiktig forskning av høy kvalitet i miljøer med godt internasjonalt samarbeid. Jeg har tidligere skrevet om at den mest vellykkede og «lønnsomme» forskningen innen hjerte- og karsykdommer i Storbritannia, først kunne synliggjøres etter 17 år.

Derfor må vi fortsette å arbeide for best mulig samarbeid mellom helse- og utdanningssektoren. Vi skal sammen ha både kortsiktig og langsiktig forskning, vi skal tette kortsiktige og langsiktige kunnskapshull, og vi skal ha ulike tilnærminger til og sikre god brukermedvirkning.

Det er svært positivt at Helse- og omsorgsdepartementet har opprettet et råd for HelseOmsorg21 som skal bidra i oppfølgingen av denne strategien. Jeg er overbevist om at denne strategien vil bidra til helseforskning og innovasjon av høy kvalitet og relevans til beste for pasientene.