…fortsettelse

Jeg fortsetter like godt å skrive litt mer om Canada. Sist innlegg handlet mest om medisinutdanningen.

Allikevel vil jeg begynne med denne ukens høydepunkt. På onsdag disputerte den foreløpig siste stipendiaten jeg er hovedveileder for. Det er litt vemodig å vite at jeg nå må begynne på nytt med stipendiater hvis jeg skal fortsette som forsker etter endt tid som dekan. Det er veldig kjekt å være veileder og følge en doktorgradsstudent gjennom en stipendiatperiode.

Dorthe Stensvold disputerte på avhandlingen: “Physical activity, cardiovascular health and longevity in patients with metabolic syndrome”. Metabolsk syndrom er ikke en sykdom, men beskriver en tilstand med flere risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer. Det er personer som har ulike kombinasjoner av å legge lett på seg rundt magen, høyt blodtrykk, høyt blodsukker og endring av fettverdier i blodet.

Hvis tre av følgende kriterier er oppfylt, defineres tilstanden som metabolsk syndrom: Livvidde på 94 cm for menn og 80 cm for kvinner, lavt nivå av det gode kolesterolet HDL i blodet under 1,0 mmol/L for menn og 1,3 mmol/L for kvinner, økning av vanlig fett (triglyserider) i blodet over eller lik 1,7 mmol/L, fastende høyt blodsukker over eller lik 5,6 mmol/L og høyt blodtrykk over eller lik 130/85 mmHg.

Hensikten med avhandlingen var å kartlegge hvordan ulike typer av trening påvirker risikofaktorene forbundet med metabolsk syndrom. Resultatene viste at intervalltrening med høy intensitet ga flest fordelaktige endringer, men også at styrketrening eller en kombinasjon av intervalltrening og styrketrening kunne være gunstig.

Under disputasen ble det en diskusjon om retningslinjene for fysisk aktivitet i Norge. Dorthe Stensvold var opptatt av at all trening og aktivitet er av det gode og at retningslinjene slik de er formulert i dag kan oppleves som en for stor terskel for enkelte. Det finnes gode data for å si at det er bedre med fysisk aktivitet en gang i uka, da helst med økt intensitet, enn ingen aktivitet. Målet er fortsatt å få alle til å følge de offisielle retningslinjene.

Tilbake til Canada. Sykepleierutdanningen har gjennomgått store endringer de seinere år slik vi opplevde det i staten Ontario. De fleste sykepleierne hadde tidligere en treårig utdanning på ”community colleges”, mens færre hadde en fireårig bachelorutdanning fra universitet. De har nå gjort det slik at alle sykepleiere må ha en bachelor på universitetsnivå og det har de klart å gjennomføre med partnerskapsavtaler mellom universitetene og ”community colleges”. Drivkraften har vært å få sykepleiere med høyere kompetanse samtidig som de trenger flere.

En av de store utfordringene har vært å få nok praksisplasser. Dette har de forsøkt løst ved å utnytte sykehusene bedre, bedre logistikken med utplassering, mer simulatortrening og nye praksisarenaer som skoler, hjemmesykepleie, sykehjem, studentdrevne hospits og ulike helsesentre.

Det skal bli interessant og se hvordan sykepleierutdanningene blir foreslått endret i Norge. Jeg tror at vi skal styrke de teoretiske læringsmålene og heller forvente at det trengs mer praktisk opplæring ved endt utdanning. Samtidig må nye praksisarenaer utvikles, mer læring på tvers av profesjonsutdanningene og mer bruk av simulatortrening.

I Canada har de ”nurse practitioners”. Det er sykepleiere som har en videreutdanning som gir de rett til å være selvstendige behandlere innenfor definerte områder. Særlig innen primærhelsetjenesten har de fått en viktig rolle og bidrar til at flere canadiere har fått et lokalt helsetilbud. I nordområdene i Ontario har så mange som 30 prosent av befolkningen ikke et primærhelsetilbud – her finnes klinikker som nå ledes av ”nurse practitioners”.

En annen ny rolle for sykepleiere i Ontario, er å være ”discharge navigators”. Det er sykepleiere som følger pasienten fra slutten av sykehusoppholdet og i en tid etter at de har kommet hjem. Sykepleieren følger opp med kontakt og har hjemmebesøk om nødvendig. De henviser også videre hvis behov for mer kompetanse.

Det er inspirerende å besøke andre land og se hvordan helsetjenesten kan organiseres på ulike måter. I Ontario har lege- og sykepleiermangel vært viktige pådrivere for å endre praksis. Vi har ikke de samme utfordringene i Norge – vi mangler mer andre typer helsearbeidere, men vi fikk mange gode ideer for hvordan både utdanning og helsetjeneste kan drives i framtiden.