16.mai hadde jeg nok en tøff fotballopplevelse. Heldigvis var jeg ikke på Lerkendal, men kunne la alle frustrasjonene mine komme til uttrykk i stua foran tv-skjermen. Nå reddet riktignok Steffen Iversen meg fra den totale fiaskoen - på overtid.

Ny kamp mot Sandefjord. Jeg var på en middag på Jeløya og fikk tekstmeldinger. Betryggende ledelse og deretter en ny nedtur og uavgjort. Trønderne rundt bordet var enige om at en litt annen lagoppstilling kunne endret resultatet. Nye frustrasjoner.

Hva får en oppegående person til å bli så følelsesmessig engasjert i noe som egentlig ikke har noen betydning ut over at det er underholdning?

Etter semifinalen i Champions League hvor Chelsea tapte mot Barcelona, fikk vi se hvordan sterke fotballfølelser gir negative handlinger. Aggresjonen og frustrasjonen gikk ut over den norske dommeren Tom Henning Øvrebø som ble drapstruet på Internett.

Pave Johannes Paul II skal ha sagt at av alle uviktige ting i verden så er fotball viktigst. Det er en god beskrivelse av den dobbeltheten vi opplever under en fotballkamp. Til tross for at vi vet at det er uviktig, så oppleves det ikke slik i kampens hete. Heller ikke etterpå hvis det blir tap.

Det finnes forskning som har sett på følelser i forbindelse med fotball og sport for øvrig. Et søk i PubMed gir nesten 1500 treff på følelser og sport. Det er en stor variasjon av studier. Med MR har man lokalisert regioner i hjernen som blir aktivert ved gleden av å oppleve fotballmål.

Så er vi trofaste mot laget vårt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har bestemt meg for å forlate Rosenborg. Det holder ganske nøyaktig til neste kamp. Selv om Leeds ikke lenger er et topplag, så svikter man ikke sin barndoms kjærlighet – jeg begynner altså ikke å holde med Manchester United eller Liverpool i voksen alder. Torbjørn Jagland fikk oppleve at man er ikke utro mot laget sitt. Hans flørt med Rosenborg for noen år tilbake, ble ikke godt mottatt.

Kanskje det som er sunt med å være fotballsupporter er nettopp lidelsen og frustrasjonene med å tape? Kanskje jeg bør være takknemmelig for at Rosenborg ikke lenger vinner serien hvert år? Jeg har ingen forskningsresultater å vise til.

Å spille fotball er også brukt til å behandle pasienter med alvorlig psykisk sykdom som schizofreni og depresjon. For egen del tror jeg at det er langt mer helsefremmende å spille fotball enn å se på. Fysisk aktivitet er kort og godt en effektiv behandling ved mange sykdommer.

Det finnes nok ikke en diagnose som heter fotballgalskap. Allikevel kan jeg fantasere om hvordan journalen ville se ut hvis jeg ble innlagt med et alvorlig anfall av dette:

”50 år gammel universitetsansatt som innlegges etter et alvorlig anfall av fotballgalskap. Anfallet startet etter at han så laget sitt Rosenborg tape på hjemmebane. I følge innleggelsesskrivet er det ikke første gangen at pasienten har hatt slike anfall som preges av verbale utbrudd, kroppslig ubehag og emosjonell inkontinens.”

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik har omtalt seg selv som fotballidiot – kanskje det er den beste diagnosen tross alt.