European Medical Research Councils planlegger å utarbeide et dokument om hvordan resultatene fra medisinsk forskning kan tas i bruk i større grad i helsetjenesten (Implementation of Medical Research into Clinical Practice).

Du synes kanskje at det er en selvfølge, men dette kan være vanskeligere enn du tror. Kanskje vet ikke legen at det finnes forskning som kan gi pasienten bedre og mer dokumentert behandling. Innen medisinsk forskning publiseres anslagsvis en million vitenskapelige artikler årlig.

Forskere kan starte kliniske studier uten å vite at spørsmålene som stilles, allerede har vært besvart i andre studier. Det er ikke slik at det alltid gjøres en bred gjennomgang på forhånd for å klargjøre hva som har vært gjort på feltet. Dette bør selvfølgelig gjøres.

Som pasient ønsker du at legen din skal være godt orientert om hvilken behandling som er best – da trengs det kunnskap om hvilken dokumentasjon som finnes. Dette er ikke nødvendigvis lett for legene i strømmen av all ny kunnskap. Det er også mange aktører (for eks legemiddelindustrien) som gjerne vil påvirke behandlingspraksis i en spesiell retning uten at dette nødvendigvis er fornuftig,

Vi trenger derfor retningslinjer og støttesystemer som hjelper legene til å gi den best dokumenterte behandlingen. Denne behandlingen skal også gis innenfor de økonomiske rammene som er stilt til disposisjon av politikerne.

Nylig var jeg på et møte i Frankfurt hvor vi diskuterte det planlagte dokumentet. For å komme i gang ble ekspertene delt i tre grupper. Første gruppe skulle se på hvordan medisinske forskningsdata er produsert og offentliggjort. Neste gruppe skulle se på hvordan medisinsk forskning er analysert og overført til retningslinjer, mens den siste gruppen skulle se på hvordan forskningsresultatene blir implementert i helsetjenesten.

Samlinger av medisinske forskere og eksperter gir nesten alltid ny innsikt i hvordan europeisk forskning og helsetjeneste fungerer. Jeg var så heldig å være i gruppen som så på analyser og utarbeidelse av retningslinjer.

I blant kan det være tette forbindelser mellom ekspertene og industrien. Slike forbindelser kan medføre at rådene som legen gir ikke er nøytrale. Gruppen som jeg var med i, var opptatt av at det måtte være full åpenhet i forbindelse med vitenskapelige studier, kunnskapsoppsummeringer, metodevurderinger og retningslinjer. Det betyr full offentlighet om eventuelle interessekonflikter. Deltakerne ønsket også at forskningsprotokollene skulle være tilgjengelige.

Det er ikke slik at det alltid forskes på det som oppleves som relevant for pasientene – studier har vist at pasienter med kroniske lidelser er opptatt av andre ting ved sykdommen enn hva som opptar forskerne. Kanskje ønsker industrien å utvikle nye medikamenter, mens pasientene ønsker noe helt annet. Retningslinjer for behandling av sykdommer bør også komme i en utgave for pasientene slik at de vet hva som anbefales.

Kunnskapsoppsummeringer og retningslinjearbeid bør også brukes mer for å identifisere områder hvor det trengs mer kunnskap og forskning.

Det var bred enighet om å styrke forskningsaktiviteten innen primærhelsetjenesten. Her er det mange områder hvor vi trenger mer kunnskapsbasert behandling og oppfølging. Derfor trengs det mer forskningskompetanse, flere forskningsenheter og økte bevilgninger. I Norge har vi allerede gjort et løft på dette området.

Hensikten med arbeidet er å øke kvaliteten på pasientbehandlingen i Europa. Derfor var det mye snakk om hvordan utdanningene kan bidra til å få til endringer. Studentene må lære seg å vurdere vitenskapelige studier og informasjon fra industrien. De må lære seg hvordan de kan drive kontinuerlig forbedringsarbeid som helsearbeidere. De må i tillegg lære seg å bruke metodevurderinger og retningslinjer.

Det var et stort engasjement for å styrke kompetansen for metodevurderinger og retningslinjer ved universitetsklinikkene. Det vil også kunne bidra til å styrke undervisningen av helsepersonell. Det er ikke nok å bygge sentrale nasjonale kunnskapsorganisasjoner – det må finnes lokal kompetanse som har nærhet til fagmiljøene. Dette var også en av konklusjonene da Kunnskapssenteret ble evaluert.

Dette var bare noen få momenter som ble diskutert i en gruppe på møtet. Det var mange andre viktige problemstillinger som jeg kan omtale en seinere gang. Det viktigste er allikevel at de anbefalinger som kommer ut av dette arbeidet vil bedre pasientbehandlingen i Europa.