Fra hospital til museum

Vi har en lang tradisjon med sykehusdrift i Trondheim. Det første hospitalet i Norge var sannsynligvis Mariahospitalet fra andre halvdel av 1100-tallet. Det ble drevet av prestene i Nidarosdomen. I 1277 sto neste sykehus ferdig på Vollene (Ilevollen) som et fattighospital. Det eldste sykehuset ble etter hvert lagt ned, mens det andre ble stående og ble etter hvert også kalt Mariahospitalet.

Siden ble sykehusdriften videreført som Trondhjems hospital. I 1791 ble Trondhjems borgelige Sygehus (på folkemunne kalt Fattigsjukehuset) en egen institusjon. I 1805 fikk de egen bygning på Kalvskinnet. Leprasykehuset Reitgjerdet var ferdig i 1861 og Rotvold Sindssygeasyl i 1872.

På 1880-talet ble det katolske sykehuset, St. Elisabeths hospital, etablert og ble en konkurrent til det kommunale sykehuset på Kalvskinnet. De fikk i 1891 den første operasjonsstuen i Trondheim. I 1902 sto det kommunale Trondhjems Sygehus ferdig på Øya. Dette bygget er i dag en del av St. Olavs Hospital. Først i 1975 ble St. Olavs Hospital et universitetssykehus.

Dette viser litt av den spennende historien til ulike sykehusinstitusjoner i Trondheim. Det er viktig at både de som utdanner seg og arbeider i helsesektoren i regionen kjenner til noe av bakgrunnen for det flotte universitetssykehuset vi har i dag. Jeg tror også det er viktig at vi som arbeider med helse, har et forhold til den medisinske historien. Spesielt kjekt er det å vite hva egne fagmiljøer har bidratt til for å utvikle medisinsk praksis til det den er i dag.

Da vi planla det nye universitetssykehuset hadde den første dekanen ved Det medisinske fakultet, professor emeritus Jon Lamvik, bestemt seg for at vi trenger et medisinsk museum. Nå var nok ikke dette høyt prioritert i begynnelsen av byggeprosjektet, men Jon Lamvik er ikke en person som gir opp lett. Samtidig hadde han og kollegaer bidratt til å organisere og registrere mye utstyr som var tatt vare på ved sykehuset

Både daværende sykehusdirektør Gunnar Bovim og jeg fikk hyppige besøk en periode da vi planla det siste byggetrinnet og ikke minst det siste bygget, Kunnskapssenteret. Heldigvis ble det mulig å prioritere et areal for et medisinsk museum. Det var også inspirerende å oppleve det store engasjementet som museumsutvalget under ledelse av professor Ivar Skjåk Nordrum, viste i planleggingen av museet.

30. januar kunne vi åpne museet som eies og drives av Det medisinske fakultet og St. Olavs Hospital i fellesskap. Vi har satt oss ambisiøse mål for virksomheten. Museet skal være en kunnskapskilde for leg og lærd, og bidra til historisk forankring og identitet.

Den første temautstillingen har fått navnet «Fra kalde isfjell til varme hjerter». Tittelen spiller på den historiske utviklingen av ultralyd. Titanic var utgangspunktet for utviklingen av sonar og radar, og den samme teknologien med lydbølger har gitt oss muligheter til å se inn i kroppen.

I blogginnlegget «Rom for tilfeldige møter» i 2009 har jeg skrevet om den fantastiske ultralydhistorien i Trondheim. Med professor Bjørn Angelsen og hjertespesialist Liv Hatle i førersetet utviklet miljøet rundt sykehuset og universitetet seg til å bli verdensledende i bruk av ultralyd på hjertet. Andre viktige i denne utviklingen ble også professorene Sturla Eik-Nes, Terje Skjærpe og Hans Torp.

I arealet utenfor temautstillingen i museet er det et sitteamfi som kan brukes til diskusjoner og undervisning samt montre med gamle gjenstander som har vært brukt på sykehuset og noen anatomiske spesialpreparater. Den ene veggen er dekorert med en tidslinje med glimt fra den medisinske historien både lokalt og globalt.

Jeg håper at mange vil besøke det lille museet vårt i Kunnskapssenteret. I en by med så mye historie rundt sykehusdrift er det helt riktig at vi satser på å sette helse inn i et mer historisk perspektiv. Ta gjerne turen hvis du er i Trondheim.