Nylig leste jeg et notat av Susan B. Shurin om utviklingen og prioriteringene til National Institutes of Health (NIH). Susan B. Shurin er fungerende direktør for National Blood Lung and Heart Institute som er ett av de 27 instituttene eller sentrene ved NIH. Jeg traff henne forresten sist oktober da hun var gjest hos oss i EMRC.

Historien til NIH går tilbake til 1789 og etableringen av Marine Hospital Service (MHS). I 1887 ble Hygienic Laboratory etablert ved MHS for å undersøke om passasjerene på innkommende skip hadde tegn til infeksjoner som kolera og gulfeber. I 1930 ble laboratoriet omdøpt til National Institute (entall) of Health. Sju år seinere ble National Cancer Institute etablert (enstemmig vedtak i Senatet) og dette instituttet ble seinere slått sammen med NIH.

Det er ingen tvil om at NIH er verdens største bidragsyter til medisinsk forskning. Det startet med beskjedne 4 millioner dollar i 1947, økte til 100 millioner i 1957, en milliard i 1974 og nærmere 32 milliarder i dag. 80 prosent av bevilgningene i 2010 gikk til mer enn 50 000 konkurranseutsatte prosjekter og 325 000 forskere utenom NIH.

I følge Shurin var det en sterk motivasjon hos offentligheten om å støtte forskning etter andre verdenskrig fordi opplevelsen var at ny teknologi og kunnskap hadde bidratt til å vinne krigen. Fornyet teknologiinteresse kom for eksempel etter at Sovjet sendte opp Sputnik.

Presidenten foreslår budsjettet til NIH for Kongressen med fordeling til de ulike sentrene og instituttene. Både Senatet og Representantenes hus må være enige om bevilgningene. Økte bevilgninger må forankres i Kongressen og det medfører at en viktig rolle for ledelsen i NIH er jevnlig kontakt med de folkevalgte representantene.

De siste årene har bevilgningene til forskning økt lite i USA. Særlig har industrien opplevd at færre medikamenter utvikles og godkjennes med tilsvarende reduksjon i fortjeneste. Det gir mindre penger til forskning siden industriens bidrag har vært betydelig. Samtidig med liten økning i forskningsbevilgningene har kostnadene for de medisinske sentrene økt betydelig og det har medført at mindre tid frigjøres til forskning for de ansatte.

Kostnadene for å utdanne leger har også økt betydelig og det gjør at nyutdannede leger ofte har 150 000 – 200 000 dollar i gjeld ved endt utdanning. Det gjør at færre velger en akademisk karriere.

Det er også andre forhold som har gitt mindre rekruttering til forskning. I 1973 ble verneplikten fjernet og den hadde medført at mange unge dyktige leger hadde valgt tjeneste ved ulike forskningslaboratorier. Fjerningen av obligatorisk pensjonsalder i 1986 har tilsvarende redusert antallet nye stillinger til unge forskere. Stadig flere kvinner studerer medisin og de rekrutteres i mindre grad til forskerstillinger i USA.

NIH budsjettet ble doblet mellom 1998 og 2003. Det ga en betydelig økning i søknader, men siden har ikke budsjettene klart å følge kostnadsutviklingen. I 2000 ble ca 35% av søknadene om forskningsmidler innvilget, mens det i 2010 var falt til under 19%. Riktignok bevilget Kongressen 10 milliarder dollar ekstra til NIH i 2009 pga American Recovery and Reinvestment Act, men disse pengene var en engangsbevilgning som måtte brukes i løpet av 18 måneder.

Det har vært et stort fokus på translasjonsforskning de seinere årene. Flere av instituttene har etablert egne program for slik forskning med betydelige investeringer i infrastruktur. I 2006 initierte NIH Clinical Translational Science Awards for å skape et konsortium av akademiske institusjoner som har kapasitet til å støtte og gjennomføre translasjonsforskning.

Dette viser at selv om NIH er den viktigste bidragsyteren til medisinsk forskning i verden, så gjennomlever også de perioder med vekst og stagnasjon i forskningsbevilgningene. Dette er relatert til både skiftende verdensøkonomi og politiske strømninger. Vi skal allikevel være glad for at amerikanske politikere har prioritert medisinsk forskning i en slik grad de har gjort.

NIH ledes av fremragende forskere som har gjort prioriteringer og strategiske valg som har muliggjort realiseringen av de beste prosjektene og de prosjektene som har vært nødvendige for å kunne gi bedre behandling til store pasientgrupper.

Jeg synes det er utrolig spennende å få mer kunnskap om NIH. Så kan vi også lære av hvordan ekspertene i NIH har klart å kommunisere en visjon om medisinsk forskning til Kongressen og det amerikanske folket.