Siden jeg skrev forrige blogginnlegg har jeg besøkt Yale University i New Haven og deltatt på det nasjonale dekanmøtet i medisin på Solstrand Hotell ved Bergen. Dekanmøtet i medisin samler representanter fra de fire medisinske fakultetene i Norge med gjester fra aktuelle samarbeidspartnere som Helsedirektoratet, Legeforeningen, Forskningsrådet, helseforetakene og departement.

Det kan virke som det er langt fra New Haven til Solstrand, men mange av de sakene vi diskuterte vedrørende utdanningene våre i Norge, er også aktuelle i USA.

Yale begynte med medisinutdanning i 1813 med 37 studenter. På det tidspunktet var forventet levealder i New Haven under 40 år og medisinsk praksis basert på lite kunnskap. I dag har Yale University en av de mest attraktive medisinutdanningene i USA og utdanner årlig 100 nye leger. Studentene rekrutteres inn på studiet etter en bachelorgrad.

Medisinutdanningen på Yale har en egen utdanningsfilosofi som ble grunnlagt av dekan Milton C. Winternitz i 1920-årene. De omtaler det som «the Yale system». De rangerer ikke studentene sine, men vektlegger at studentene utvikler andre sider av seg selv enn å konkurrere mot hverandre. Det innebærer blant annet at det ikke gis karakterer de første to årene av studiet og antall eksamener er begrenset.

Allerede i 1839 begynte de med hovedoppgaver i medisinstudiet. Mange av studentene velger å få stipend for et femte år for å fullføre forskningsprosjektene sine. De har også et MD/PhD program hvor det er mulig å kombinere medisinstudiet med en doktorgrad. På mange måter likner opplegget forskerlinjen vi har ved de medisinske fakultetene i Norge.

Yale University arbeider for tiden med å endre medisinstudiet sitt. De ønsket å beholde «the Yale system», men å tenke helt nytt på hvordan det undervises. Nå skal basalfag, klinikk og samfunnsfag integreres gjennom alle de fire årene. De har blant annet innført tidlig pasientkontakt og klinikere og basalforskere underviser sammen for å sikre at studentene får nok forståelse av de grunnleggende mekanismene. Videre blir medisinstudentene tidlig engasjert i aktiviteter med andre helsefagstudenter og bruk av teknologi for best mulig læring der alle studentene får en iPad.

Det var inspirerende å treffe ledelsen ved Yale School of Medicine og representanter for «The Teaching and Learning Center».  Vi har hatt et mangeårig samarbeid med ulike forskningsgrupper ved Yale University og vi har begge et Kavli-institutt innen nevrovitenskap.

Vi har ved Det medisinske fakultet NTNU også bestemt oss for å etablere et utdanningskontor som kan hjelpe de enkelte underviserne og undervisningsmiljøene våre til å bli enda bedre i å utvikle studiene våre, og bidra med kompetanse for best mulig læring. Slik håper jeg at vi kan utvikle et tilsvarende senter som på Yale som kan bli «an academic home for educators».

Det er stor enighet mellom de medisinske fakultetene i Norge om å fornye medisinstudiene våre for å kunne svare på endringene i helsetjenesten. Derfor gjennomfører alle fakultetene for tiden en gjennomgang av studiene sine. Vi ønsker også å etablere et felles sett med læringsmål slik at vi kan gjennomføre en felles avsluttende eksamen for best mulig å kunne kalibrere utdanningene mot hverandre.

Yale School of Medicine har en litt annen ressurssituasjon enn det jeg er vant med på eget fakultet. De har 2155 vitenskapelige ansatte og 3284 andre ansatte. Totalt antall studenter er 1131. Budsjetter er på rundt 7,2 milliarder kroner. Det er heller ikke billig å studere medisin ved Yale University. Studentene betaler mer enn 50 000 dollar i året.

Det er inspirerende å besøke amerikanske toppuniversiteter. Det er ingen tvil om at vi kan lære mye av hvordan de driver forskning og utdanning samtidig som vi må ta vare på de fordelene som vi har med det norske systemet. Jeg tror at de fire medisinske fakultetene i Norge beveger seg i riktig retning for å kunne gjøre det enda bedre innen forskning og gi studentene en svært god og relevant utdanning. Avstanden fra Yale til Solstrand er nok ikke alltid så lang som mange tror.