I forrige uke var jeg invitert av Sør-Trøndelag lægeforening til å snakke om fremtidens legerolle. Nå rakk jeg mest å snakke om hvordan vi arbeider for å endre legestudiet til å møte de endringene vi ser kommer allerede i dag. Jeg har tidligere skrevet om de planlagte endringene av studiet. Nå benytter jeg muligheten til å skrive noe mer om fremtidens legerolle.

Da jeg ønsket de nye legene fra fakultetet velkommen som kollegaer sist fredag og ga de vitnemålene, sa jeg at det er vanskelig å vite hvordan legerollen vil være om 10-20-30 år.  Det som var lettere å slå fast var at de nye legene vil være en del av helsetjenesten i disse årene og oppleve hvordan det går. Enkelte ting vil kanskje endre seg mindre enn vi forventer.

Legerollen er omfattende. Legen er medisinsk ekspert og profesjonell, men også helseopplyser, leder, samarbeidspartner, kommunikator, akademiker og samfunnsmedisiner for å nevne noen.  Det betyr ikke at dette er roller som alle leger forholder seg til, men viser bredden i legerollen.

Vi ser allerede i dag at det er hensiktsmessig at andre yrkesgrupper tar over oppgaver og roller som har vært forbeholdt legene. I Canada har de medisinske sentre som drives av sykepleiere med spesialkompetanse og mottak av pasienter gjøres på enkelte sykehus av legeassistenter som arbeider under supervisjon av en lege. I Afrika læres helsearbeidere opp til å gjøre kirurgiske inngrep. Slik “task shifting” er heller ikke ukjent i Norge hvor definerte legeoppgaver overtas av andre yrkesgrupper uten at kvaliteten på tjenesten går ned.

I fremtiden vil nok kompetansen til den enkelte helsearbeider være viktigere for noen definerte oppgaver enn selve grunnutdanningen. Samtidig tror jeg ikke dette vil endre legens avgjørende rolle i pasientbehandlingen. Fortsatt vil møtet mellom legen og den enkelte pasient og det som skjer og formidles i dette møtet, være grunnpilaren, men langt mer vil også skje i team.

Vi ser allerede i dag hvordan de ulike profesjonene jobber i team for å gi pasientene best mulig behandling. Det er derfor viktig at fremtidens leger er trygg på egen kompetanse og vet hva de andre profesjonene kan bidra med. Å overføre enkelte oppgaver til andre yrkesgrupper bør egentlig være uproblematisk.

I dag behandler vi ofte alle pasientene med de samme legemidlene for en sykdom, samtidig som vi vet at de ikke hjelper for alle. Etterhvert som den molekylærbiologiske kunnskapen øker, er vi mer og mer i stand til å tilpasse behandlingen til den enkelte pasient. Slik persontilpasset behandling kan bidra til at pasientene får riktig dosering og riktig legemiddel som er tilpasset hver enkelt pasient. Det vil bidra til raskere behandling, mindre bivirkninger og bedre livskvalitet.

Noen har vært redd for at persontilpasset behandling blir langt dyrere. Andre mener at vi slipper unna mye unødvendig behandling og kommer i gang med rett legemiddel med det samme. Dette kan like gjerne innebære lavere kostnader. På den andre siden vil det sannsynligvis komme nye behandlingsprinsipper som vil innebære økte kostnader.

Utviklingen innen medisinsk forskning og behandling de siste femti årene, har medført at medisinsk praksis nå betyr langt mer enn tidligere for den økte levealderen. Særlig er dette framtredende i rike land, mens lavinntektsland fortsatt strever med helseutfordringer rundt rent vann, tilfredsstillende sanitære forhold og nok mat.

Ulike muligheter for befolkningen for å få en tilfredsstillende helsetjeneste vil ikke bli mindre fremover – det gjelder både innad i de enkelte landene og mellom dem. De med ubegrensede finansielle muligheter vil kunne få en helsetjeneste som langt overgår det som er mulig å tilby resten av befolkningen. Dette utfordrer legerollen.

Kunnskapsproduksjonen innen medisin er enorm. Det krever mye innsikt og forståelse for å skille ut viktige resultater fra alle de resultatene som ikke skal medføre endret medisinsk praksis. I tillegg er det en nærmest ubegrenset mengde «kunnskap» tilgjengelig for pasientene på Internett. Derfor blir utfordringene om å gi pasientene en kunnskapsbasert helsetjeneste stadig mer krevende.

Det er alltid hyggelig å være til stede på avslutningsseremonien for medisinstudentene våre. Dette var det andre året at jeg kunne overrekke vitnemål til studenter som jeg traff da de begynte på studiet seks år tidligere.  Jeg føler meg trygg på at de ferske kollegaene vi sender ut i samfunnet er forberedt på de endringene som kommer. De har lært å lære videre og de har lært å kjenne egne begrensninger. De skal en dag gjøre opp status om hvordan legerollen endret seg i løpet av karrieren deres.