Fri flyt av kunnskap

I april skrev jeg om styremøtet vårt i European Medical Research Councils (EMRC) i Paris. EMRC er i dag en del av European Science Foundation. I forrige uke var vi samlet igjen i Strasbourg. Vi har det travelt med å fullføre alle prosjektene vi er involvert i før det siste planlagte møtet i Praha i oktober. Fra nyttår vil som nevnt i blogginnlegget i april, en ny organisasjon, Science Europe, ta over arbeidet.

En av publikasjonene (Science Policy Briefing) som er i ferd med å bli sluttført, er om «Open Access in Biomedical Research». Dette dreier seg om å få fri tilgang på og bruk av vitenskapelige artikler som er publisert elektronisk. En slik tilgang bør gjelde alle i verden som har tilgang på Internett.

Fri tilgang på vitenskapelige artikler er avgjørende for fri flyt av informasjon mellom forskere, men også at samfunnet for øvrig skal ha tilgang på forskningsresultatene. Forskningen er ofte finansiert av offentlige myndigheter eller ideelle organisasjoner.

I dagens situasjon høres det ut som en selvfølge at vitenskapelige artikler er fritt tilgjengelige via Internett, men det er langt fra tilfelle. Fortsatt er publisering av vitenskapelig artikler ”big business” for enkelte store kommersielle aktører. Resultatet blir at bibliotekene må betale stadig mer for å gjøre forskningsresultatene tilgjengelige for forskerne. Det finnes også faglige organisasjoner som sikrer inntektene sine via egne tidsskrift.

Tanken om Open Access er ikke av ny dato. I 2002 kom ”The Budapest Open Access Initiative”. Tilsvarende krever ”The National Institutes of Health”  at all forskning som de finansierer skal gjøres tilgjengelig for offentligheten - innen 12 måneder etter publisering skal artiklene være tilgjengelige via PubMed Central.

Det er to ulike veier til Open Access. Den ene er at forskerne publiserer artiklene sine i tidsskrifter som er åpent tilgjengelig på Internett. Utgiftene til publisering dekkes av forfatterne. Det finnes en egen oversikt over disse tidsskriftene.

Den andre veien til Open Access publisering er bruk av åpne publiseringsarkiv. Forfatterne kan enten sikre at artiklene finnes i eget institusjonsarkiv eller i arkiv som PubMed Central. For de store kommersielle tidsskriftene er det ofte en tidssperre på 6-12 måneder før artiklene kan gjøres tilgjengelige på Internett.

Det er ingen tvil om at den beste løsningen er at de vitenskapelige artiklene gjøres fritt tilgjengelige ved publiseringstidspunktet, men det vil nok ta tid før dette er mulig. I mellomtiden må vi sikre at artiklene gjøres fritt tilgjengelige via for eksempel institusjonelle arkiv så snart som mulig etter publisering.

Fortsatt er de fleste vitenskapelige artiklene innen biomedisin ikke fritt tilgjengelige. I 2010 indekserte PubMed ca 925.000 artikler. Av disse var bare 67.000 (7 %) fritt tilgjengelige til videre bruk.

Jeg frykter at deler av publiseringsindustrien ikke skjønner at tiden er kommet for forandring. Kodak var for opptatt av å tjene gode penger på gammel filmteknologi til at de tilpasset seg en ny tid og nye utfordringer. Slik vil det også gå med en del av de store kommersielle aktørene innen vitenskapelig publisering hvis de ikke bidrar til endring. Nå skal det sies at jeg har trodd at endringene ville skje mye raskere, men alle forskerne ser kanskje ikke behovet for endring.

Hvis du ikke betaler for å publisere og utgiftene til bibliotektjenestene ivaretas fra andre kilder, kan det være vanskelig å se behovet for endring. Særlig hvis du har tilgang på gode bibliotektjenester. Utfordringen er at publisering ikke er gratis og kostnadene må dekkes. Når du i tillegg har enkelte aktører som har etablert en tilnærmet monopolsituasjon med tidsskriftene sine og presser stadig prisene oppover, må vi alle arbeide for en endring.

Det er et problem når forskere og helsepersonell ikke får tilgang på aktuell faglitteratur. Størst er selvfølgelig problemet i fattige land, men også i Norge kan det være vanskelig for enkelte grupper å lese siste nytt innen eget fagområde. De store aktørene krever også ofte at det kjøpes inn flere tidsskrifter enn ønsket med dertil store kostnader.

Nå er vi så heldige at myndighetene har etablert Helsebiblioteket. Her kan norske forskere og helsepersonell som ikke har tilgang til de store universitetsbibliotekene, få tilgang til flere aktuelle vitenskapelige tidsskrift. Utvalget er selvfølgelig begrenset og det ideelle ville vært den islandske løsningen som medfører at alle tidsskrifter er fritt tilgjengelig for hele befolkningen.

Jeg tror at dokumentet vårt om Open Access vil kunne spille en viktig rolle for å komme videre i arbeidet med å gjøre vitenskapelige artikler fritt tilgjengelige. Du skal få lenken når dokumentet publiseres.