Forskere annonserte i Nature 20. januar at de vil ta en pause på 60 dager i forskningen som involverer fugleinfluensaviruset H5N1 og endringer av viruset som gjør at det lettere smittes mellom ildere – en modell som sannsynliggjør lettere smitte mellom mennesker. Årsaken er den store uroen som har oppstått etter at resultatene av slik forskning ble kjent før jul.

Det har vært flere dødsfall av fugleinfluensaviruset H5N1 – særlig i Asia og Midt-Østen – og mange laboratorier over hele verden forsker på hvorfor dette viruset er så dødelig og hvordan det kan stoppes. Nå har to forskningsgrupper funnet ut hva som skal til av endringer i viruset for at det kan spres lettere og dermed kunne skape en dødelig pandemi.

National Science Advisory Board for Biosecurity (NSABB) i USA har anbefalt å begrense hva som publiseres i forbindelse med denne forskningen. De frykter at en nøyaktig beskrivelse av metoden kan misbrukes av eventuelle terrorister. Dette har gitt en diskusjon om det er riktig å begrense publiseringen av slike data og hvem som eventuelt skal ta ansvaret for dette.

Det er stor enighet om at en spredning av slike genmanipulerte virus kan utgjøre en stor trussel mot folkehelsa og i verste fall gi en global pandemi. På den andre siden erkjenner de fleste at slik forskning er nødvendig hvis vi skal forebygge influensapandemier. Vi trenger mer kunnskap om hva som gjør at influensavirus smittes mellom mennesker.

Nature spurte ti eksperter i verden om hvordan man bør håndtere dette i fortsettelsen – dette var før den selvpålagte pausen i slik forskning. Ron Founchier og Ab Osterhaus fra Nederland som står bak den ene artikkelen synes å akseptere at enkelte deler av metodekapittelet blir fjernet, men er skeptisk til at det er myndighetene i USA som er kontrollinstans. De ønsker at dette må avgjøres av en internasjonal ekspertgruppe.

Kwok-Yung Yuen fra Hong Kong er en forsker som har sett på nært hold virkningen av det dødelige viruset H5N1. Han synes det er viktig at det forskes på området og er glad for at detaljene om hvordan viruset kan endres til å bli enda farligere ikke publiseres. Han kommenterte at biologisk krigføring ikke er ukjent for befolkningen i Kina. I 1930-40 årene så infiserte forskere fra den japanske hæren fanger og sivile i Manchuria med Yersinia pestis-bakterien - det er bakterien bak svartedauden.

Et av innleggene i Nature fokuserte på faren med at noe kan spres ved et uhell fra et av de mange laboratoriene som forsker på farlige virus. De to bak innlegget mener at vi bør heller fokusere på å øke sikkerheten ved forskningslaboratoriene. Frykten for at slike manipulerte virus skal spres fra et laboratorium ved et uhell, var en viktig grunn til at forskningen nå ble midlertidig stoppet.

Forskerne ønsker at et internasjonalt forum skal komme sammen for å diskutere utfordringene med denne forskningen. Dette vil også gi myndighetene i de ulike landene en mulighet til å håndtere disse utfordringene på en akseptabel måte.

Hege Tunstad hadde en kronikk i Dagbladet i går med tittelen «Frykt og forskningssensur». Hun er svært kritisk til at myndighetene skal styre publiseringen av enkelte forskningsresultater: «Offentlig publisering av vitenskapelige funn er den eneste metoden vi har for å kunne skille mellom den kunnskapsproduksjon som skjer i tråd med vitenskapelige vennligsinnede grunnprinsipper, fra det som skjer i hemmelighet under politisk, militær eller annen form for kontroll. Å publisere forskning offentlig er grunnleggende for den form for tillit til mennesker som vi i vesten liker å si at vi er tilhengere av. Skal vi la forskningens frihet forvitre på grunn av frykt? Jeg etterlyser en diskusjon omkring hvem som skal få lov til å redusere den akademiske friheten, og på hvilket grunnlag.»

For meg blir det nok noe naivt å bare fokusere på forskningens frihetsideal uten å vurdere mulighetene for at kunnskap kan brukes for å skape lidelse og død. Det betyr ikke nødvendigvis å begrense forskningsaktiviteten rundt ulike former for virus, men å ha en løpende diskusjon blant forskerne om hvordan detaljer som kan misbrukes bør formidles og ikke minst hvordan de kan minimalisere faren for spredning ved uhell. Jeg er enig i at eventuelle begrensninger i publisering av visse opplysninger bør håndteres av internasjonale organisasjoner som Verdens helseorganisasjon.

Jeg synes at forskerne viser samfunnsansvar ved at de nå tar en pause i denne forskningen. Det gir oss muligheten til å diskutere hvilke tiltak som bør gjøres. Personlig er jeg mest engstelig for at spredning skal skje ved et uhell. Allikevel er slik forskning viktig hvis vi skal hindre framtidige pandemier med høy dødelighet.