Geitekillingen som kunne telle til ti

Mange kjenner eventyret om Geitekillingen som kunne telle til ti. I eventyret skapte geitekillingens ferdighet til å telle uro og redsel hos de andre dyra. Det er ikke bare i eventyret at telling skaper uro. I universitets- og høgskolesektoren har det vært heftige diskusjoner om det såkalte ”tellekantsystemet”.

Det var egentlig etter innspill fra sektoren selv at departementet valgte å innføre en delvis resultatbasert finansieringsmodell av forskningsaktiviteten ved universitetene og høgskolene. Det var lenge ønsket at budsjettfordelingen skulle gjenspeile aktiviteten og ikke bare antallet hoder som arbeidet ved institusjonene.

Departementet innførte derfor en modell som gir bedre finansiering til de som publiserer mer enn de andre og en inndeling i to nivåer – nivå 1 som skal representere ca 80 % av godkjente publiseringskanaler og nivå 2 (20 %) som skal utgjøre de mest anerkjente tidsskriftene, serier og forlag innenfor de enkelte fagområdene. Publisering på nivå 2 gir bedre økonomisk uttelling.

Den nye modellen har uten tvil gitt et mye større fokus på publisering i universitets- og høgskolesektoren. Siden vi har ligget lavest i Norden på publisering, så var ikke et slikt fokus nødvendigvis negativt. Mange uttrykte imidlertid at dette var nærmest en skandale og en vulgarisering av den akademiske tradisjon. Hovedbudskapet var at vitenskap ikke kan vurderes ved telling og en redsel for at dette ville gi kvantitet på bekostning av kvalitet.

Særlig var frykten stor i de humanistiske fagene om at de skulle bli taperne i kampen om forskningsmidlene. Derfor var det veldig hyggelig å lese oppslaget i HF-aktuelt ved Universitetet i Oslo for en måned siden hvor forskningsdekan Mette Halskov Hansen gikk igjennom erfaringene etter 4 år med tellekanter. Humanistisk fakultet i Oslo har 18% av de vitenskapelige årsverkene, men sto i 2007 for 20% av publikasjonspoengene!

Hun tok også for seg og vurderte noen av påstandene og forventningene til systemet:
I Monografien vil miste terreng – Usant
II Den internasjonale publiseringen vil øke – Sant
III HFs publisering vil ikke kunne avspeiles på nivå 2 – Usant
IV Kvinner taper på dette systemet – Sant (men utviklingen går riktig vei)

Universitets- og høgskolerådet legger ned et stort arbeid for å vedlikeholde og utvikle modellen for hvilken publisering som skal gi publiseringspoeng. Et eget publiseringsutvalg bidrar til nær kontakt med fagområdene og årlige justeringer av godkjente publiseringskanaler.

De fleste er i dag enige om at tellekantsystemet har gitt en positiv oppmerksomhet rundt publisering. Institusjonene er blant annet blitt mer opptatt av å legge til rette for at de ansatte skal publisere forskningsresultatene sine. Modellen har også gitt økt fokus på å publisere i de mest prestisjetunge tidsskriftene.

Gunnar Sivertsen i NIFU STEP er kanskje den i Norge som har mest kunnskap om bruk av tellekanter for å vurdere vitenskapelig aktivitet. Han har vist at vi i Norge har hatt en større vekst i publisering enn i de fleste andre land de siste årene. Den samlede vitenskapelige produksjonen har økt med 18 % hos oss i løpet av tre år. I Sverige, Danmark og Finland har utviklingen vært motsatt.

Det er selvfølgelig viktig å presisere at tellekantsystemet inngår i en finansieringsmodell til institusjonene og at det ikke er laget for å vurdere kvaliteten og forskningsproduksjonen til den enkelte ansatte. Til det er modellen for grov og mer inngående vurderinger trengs hvis den enkelte forsker skal evalueres. Allikevel har tellekantsystemet blitt et viktig verktøy for å vurdere forskningsaktiviteten i Norge på et mer overordnet nivå.

Nå viste det seg i eventyret at geitekillingens telleaktivitet ble avgjørende for å hindre et skipsforlis og å dempe panikken som oppsto når de andre dyra fryktet at de var for mange om bord i skipet. Kanskje vil tellekantsystemet bli tilsvarende viktig for norsk forskning.