Gjort det siden 1918

Den norske legeforening har godkjent legespesialister siden 1918, riktignok på delegert myndighet siden 1982. Sist fredag sendte Helse- og omsorgsdepartementet ut på høring et forslag om å endre helsepersonellovens paragraf 53 slik at Helsedirektoratet ikke lenger kan delegere godkjenningsmyndighet til private yrkesorganisasjoner, inklusive Legeforeningen.

I følge oppslaget i Aftenposten lørdag 24.januar ”ruster den mektige hvite flokk til kamp” mot forslaget. Legeforeningens president Torunn Janbu var sitert på at ”dette ikke godtas av Legeforeningen” og ”jeg lurer på om helseministeren har tenkt over konsekvensene”.

Jeg tror at helseministerens forslag til endring er både et nødvendig og et vel gjennomtenkt forslag. Spesialistutdanningen bør være et offentlig ansvar.

Hvis du leste blogginnlegget mitt 22.november, så var spesialistutdanningen en av de sakene vi tok opp med helseministeren sist vi møtte han. På vegne av dekanene etterlyste jeg ”konkret oppfølging av tidligere innspill knyttet til universitetenes rolle i spesialistutdanningen, og spesialistutdanningen som helsepolitisk styringsverktøy”.

Vi møtte stor forståelse for argumentene våre. Den endringen som nå er foreslått, er en nødvendig start hvis vi skal overføre ansvaret for spesialistutdanningen til universitetene og helseforetakene. Dekanene var optimistiske etter møtet.

De medisinske fakultetene har lenge argumentert for at vi bør se hele utdanningsløpet under ett – særlig grunnutdanningen og spesialistutdanningen. Dermed kan man flytte utdanningselementer mellom medisinstudiet og spesialistutdanningen i tråd med den medisinske utviklingen. Det gir økt fleksibilitet.

Det stilles også stadig større krav til vitenskapelig dokumentasjon av de ulike behandlingene i medisinen. Forskningskompetanse blir stadig viktigere for spesialistutdanningen. Det er naturlig at universitetene som er eksperter innen utdanning og forskning, kvalitetssikrer framtidens legespesialister.

Den norske legeforening har gjort en kjempejobb gjennom mange år og føler et sterkt eierskap til spesialistutdanningen. Det skal heller ikke underslås at dette har bidratt til å gi foreningen en sterk posisjon i forhold til de politiske beslutningsorganene.

De medisinske fakultetene er sammen med helseforetakene villige til å bidra til å utvikle spesialitetene videre og tilpasse utdanningskapasiteten til behovene i helsetjenesten.

De fleste utdanningskurs gjennomføres allerede under faglig kontroll av universitetene. Dagens ordning gir penger i lommen til den enkelte underviser, men bidrar ikke til å dekke kostnadene knyttet til en stadig kompetanseoppbygging ved fakultetene og universitetssykehusene. Det kan derfor hevdes at ordningen svekker kunnskapsgrunnlaget som det ellers hadde vært mulig å nå.

I dag beskrives spesialistutdanningen som en stor dugnad blant kollegaer. Det glemmes at tidsbruken til den enkelte ofte betales av helseforetakene og at helseforetakene allerede i dag bærer de største kostnadene.

Selvfølgelig vil en statlig overtakelse og et økt ansvar for de medisinske fakultetene medføre behov for en finansieringsordning som ivaretar dette arbeidet. Det er allikevel mulig at en mer fleksibel spesialistutdanning som er enda bedre tilpasset behovene i helsetjenesten, vil gi reduserte kostnader for samfunnet som helhet.

Vi har tidligere gjennomført et pilotprosjekt i Midt-Norge for spesialistutdanningene i anestesi, geriatri, psykiatri, barnesykdommer og barne- og ungdomspsykiatri. Prosjektet var vellykket og viste at spesialistutdanningen også kan ha en regional forankring med godt samarbeid mellom universitetet og de lokale sykehusene. Den kunnskapen vi fikk via dette prosjektet, blir viktig i fortsettelsen.

Den norske legeforening er en viktig samarbeidspartner for de medisinske fakultetene. Vi har en felles interesse av å skaffe nok leger til medisinsk forskning og undervisning. Kanskje kan Legeforeningen og de medisinske fakultetene bruke de foreslåtte endringene av spesialistutdanningen til å styrke rekrutteringen av leger til akademisk medisin.

De medisinske fakultetene håper at den foreslåtte endringen av helsepersonelloven er begynnelsen på en endring av spesialistutdanningen slik at universitetene og helseforetakene tar over ansvaret for den teoretiske og praktiske utdanningen til det beste for pasientene og samfunnet.