Sist helg var jeg på guttetur på fjellet med fem nåværende og tidligere direktører i helsetjenesten. Det var utrolig hyggelig å kunne møtes i en slik sosial setting med friluftsliv og god mat. På turen diskuterte vi alt fra utfordringene i helsetjenesten til finanskrisa, men også de siste oppslagene om Snåsamannen.

Diskusjonene viste at det var ingen mistillit til helseministeren fordi han fortalte om opplevelsene sine med Snåsamannen for 10 år siden. Bjarne Håkon Hanssen ble nok heller kreditert for godt politisk håndverk og at han visste at utspillet ville bli akseptert av folk flest.

Professor og biologen Kristian Gundersen fikk spille rollen som forskningens og naturvitenskapens forsvarer i mediekjøret som oppsto i fortsettelsen av helseministerens utspill.

Det er ingen tvil om at innsatsen hans ikke ga økt oppslutning om den naturvitenskapelige tilnærmningen. Nå skal det sies at det heller ikke var en enkel jobb å representere den vitenskapelige tilnærmingen i møtet med fortellingene om den folkekjære Snåsamannen. Det er allikevel viktig at vi som representerer helsetjenesten holder fast på vitenskapelige dokumenterte behandlinger.

VG ringte meg for å høre om jeg hadde tillit til en helseminister som oppsøkte en ”kvakksalver”. Det var tydelig at svaret mitt ikke ga grunnlag for å bli sitert – det kom aldri på trykk. En annen journalist som fikk høre svaret mitt, lurte på om jeg hørte snorkelyder i den andre enden av telefonen da jeg svarte.

Det godkjente sitatet var:” – Dette er hans personlige historie, og jeg lar meg ikke hisse opp over det. Bjarne Håkon Hanssen gjør mye bra for helsevesenet, og jeg mister ikke tiltroen til han på grunn av dette. Men healing er ikke en behandlingsform jeg ville anbefale noen å bruke, sier dekanus Stig A. Slørdahl ved Det medisinske fakultet på NTNU i Trondheim.”

Jeg tror at svaret mitt gjenspeiler den balansegangen som leger må utvise mellom å respektere at pasientene søker alternativ behandling og samtidig holde fast på at legene må representere den kunnskapen som er dokumentert gjennom vitenskapelige studier.

Det er en utfordring at så mange pasienter i Norge har stor tiltro til behandlingsmetoder som aldri har vært dokumentert og som heller aldri kommer til å bli dokumentert. Det skal allikevel ikke glemmes at pasientene ofte møter behandlere som bruker mye tid og som er flinke til å kommunisere om problemer som vi leger kanskje bagatelliserer.

Du har kanskje lest Boken om St. Michele av Axel Munthe. Han var god til å behandle overklassekvinner i Paris som ofte hadde dramatiske og diffuse symptomer. En av pasientene ble fortvilt over at hun ikke hadde ”appendicitis”, men med en ny diagnose ”colitis” bedret symptomene seg straks og allerede ved første kontroll var hun strålende fornøyd med legen sin.

Hos denne pasienten var det diagnosen som gjorde forskjellen. I dag ville hun kanskje ha ringt Snåsamannen. Det er ingen tvil om at Axel Munthe var en god kommunikator og en dyktig lege i datiden selv om vi ville nok ikke akseptert alle diagnosene hans i dag.

Jeg har aldri klart å hisse meg opp over at pasienter har vært villige til å prøve alternative behandlinger. Dette er nok en del av den norske folkekulturen og folketroen. Det som er synd er at mange skor seg på pasienter som i fortvilelse oppsøker alternative behandlingsmetoder.

Det var interessant at gutta på tur hadde lite til overs for de som ønsket å ta helseministeren for en upassende uttalelse. Gutta på tur var mer opptatt av hvordan helseministerens bebudete samhandlingsreform vil bidra til å bedre helsetjenesten. Selv ikke en sosial fjelltur kan ta bort iveren etter å finne den beste organiseringen av helsetjenesten.