Det er stille på universitetet denne uka. Jeg fikk tid til å rydde litt på pulten min og da dukker det opp ulike artikler som jeg har tatt vare på som mulig inspirasjon til et blogginnlegg.

Her lå kopi av avisartikkelen om at «nerdene og geniene taper kampen om universitetsjobbene». Det var den stadig aktive biologiprofessoren, Kristian Gundersen, som fikk stor spalteplass med budskapet om at «personlighet blir vektlagt mer enn faglighet».

I artikkelen kunne jeg lese at «jeg tror ikke noen av nobelprisvinnerne ved Universitetet i Oslo ville fått ansettelse i dag basert på personlig egnethet». En professor fra eget universitet omtalte «ansettelsesprosesser ved høyskoler og universiteter som råtten maktbruk, kameraderi, dolking, utstøting, triksing og manipulering».

Det var kanskje ikke uten grunn at artikkelen ble liggende urørt i en bunke papirer. Den beskriver en virkelighet om ansettelser som ikke preger hverdagen min. Det ligger mange prosedyrer og god forvaltningspraksis bak ansettelsesprosessene våre som også inkluderer medvirkning fra ansatte. Jeg er derimot både fornøyd med og stolt over at vi i dag også vektlegger pedagogiske ferdigheter og egnethet ved ansettelser.

Jeg har vært så heldig å få møte noen nobelprisvinnere og verdensberømte forskere etter hvert, og det er ikke manglende egnethet for å jobbe hos oss som preger dem. Jeg skulle gjerne ha rekruttert noen av dem til NTNU, men det blir litt som om Rosenborg skulle kjøpe Messi. Likevel er ambisjonene våre å legge til rette for at noen av forskerne våre kan bli aktuelle for nobelprisen.

I bunken fant jeg også utdrag fra Sygdom og forgjørelse i den norske folketro som var utgitt i 1932, men basert på et materiale som var samlet inn av Johan Theodor Storaker på 1860-tallet. Historiker Erik Ingebrigtsen i fakultetsadministrasjonen vår har tidligere skrevet en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening om temaet.

Ved sykdom i brystet var det ulike behandlingsforslag. «Skjøreværk helbredes ved at skjære fire Kors, et i hver side, et i Ryggen og et for Brystet paa den Syge, saa der kommer Blod. Dette samles og drikkes i Brændevin». En annen foreslått behandling var «Lider En af Brystsyge, kan han 7 Morgener efter hverandre spise lidt Kridt; men han maa ikke nævne Kridt paa 7 Aar. Kan han gjøre dette, skal han blive frisk”.

Vi skal være glad for at vi i dag har kunnskap til å behandle sykdommer på en bedre måte enn på 1860-tallet. Vi skal ikke gå langt tilbake i tid før vi verdsetter de fremskrittene som moderne medisin har gitt i form av økt livslengde og bedre livskvalitet. Gammel kunnskap som fortsatt gjelder må vi selvfølgelig ta med oss.

På pulten min lå også et tidsskrift om sykehushygiene. En av artiklene handlet om håndhygiene. Du har kanskje hørt om Semmelveis som var den første som innså at håndhygiene var viktig for å redusere dødeligheten på sykehus?

Problemet er at selv om dette er gammel kunnskap, så slurves det mye med håndhygiene innen helsetjenesten. Kanskje har helsepersonell god håndhygiene i bare halvparten av de tilfellene det er aktuelt. Det er et paradoks at noe så enkelt som håndhygiene som har vært kjent som et effektivt tiltak i mer enn 150 år og den viktigste prosedyren for å unngå å spre smitte, ennå ikke har oppnådd større gjennomslag.

Selvfølgelig varierer dette mye på ulike avdelinger, institusjoner og i ulike land. Vi ønsker nok å tro at vi er bedre enn i andre land. Du kan observere neste gang du er i kontakt med helsetjenesten og se om håndhygienen er tilfredsstillende.

Personlig har jeg gjort observasjoner på store internasjonale kongresser. Det er overraskende mange kollegaer som gjennomfører toalettbesøk uten å vaske hendene. Det er vel ingen grunn til å tro at de er flinkere i den kliniske hverdagen.

Pulten er mer ryddig nå og påskeferien startet. Jeg ønsker dere alle en riktig god påske.