Denne uka har jeg og flere kollegaer fra NTNU besøkt Malawi. Det er et fantastisk vakkert afrikansk land, men med mange utfordringer innen helse. Den forventede levealderen er i overkant av 50 år og det er en kritisk mangel på helsepersonell.

Malawi har et medisinsk fakultet som ble etablert i 1991. Det ligger i den største byen Blantyre som har i underkant av 900 000 innbyggere. Hovedstaden Lilongwe er forresten nesten like stor.

Vi har for tiden tre medisinstudenter som er utvekslingsstudenter ved College of Medicine ved Universitetet i Malawi. De tilbringer tiden ved universitetssykehuset, Queen Elisabeth Central Hospital. Dette sykehuset har 1300 senger med rundt 95 000 innleggelser årlig og behandler i tillegg 560 000 polikliniske pasienter.

Det var ikke vanskelig å se hvor utfordrende det er å drive sykehus i Malawi da vi besøkte Queen Elisabeth Central Hospital denne uka. De har som andre helsetilbud i landet, stor mangel på helsepersonell. 52 prosent av sykepleierstillingene og 71 prosent av legespesialiststillingene er ubesatte. Store deler av sykehuset er nedslitt og det gjelder også utstyret.

Samtidig traff vi helsepersonell med stort pågangsmot som prøvde å hjelpe alle de ulike pasientgruppene på best mulig måte og med ambisjoner om stadig å forbedre helsetilbudet. De hadde etablert egen kreftavdeling i 2010, nytt akuttmottak og dialysetilbud i 2011 og var nå i ferd med å etablere tilbud innen nevrokirurgi.

Svært mye av helsetjenesten i Malawi er avhengig av helsearbeidere med to og tre års utdanning. Ved et av de store lokalsykehusene utenfor Blantyre som vi besøkte, ble all pasientbehandling foretatt av helsearbeidere som ikke var leger. Det gjaldt også kirurgiske inngrep. De tre legene ved sykehuset kunne konsulteres i spesielle tilfeller. En av de store utfordringene ved dette sykehuset var daglige strømbrudd uten tilfredsstillende aggregater.

Det er ikke vanskelig å se at det er viktig å utdanne mer helsepersonell, men også legge til rette for at de blir i landet. For å lykkes med dette, trenger de et nært samarbeid med utdannings- og forskningsinstitusjoner i andre land. Det gjelder ikke bare å bygge opp mer utdanningskapasitet, men også bygge opp forskningsaktivitet. Forskningen bør være bygd på relevante problemstillinger for helseutfordringene de har i Malawi.

Hensikten med besøket vårt var i tillegg til å etablere avtaler rundt studentutveksling og utdanningssamarbeid, å identifisere områder hvor vi kan etablere felles forskningssamarbeid. På sykehuset var for eksempel ultralyd et viktig verktøy i diagnostikken. Funn ved ultralyd er ofte tilstrekkelig til å starte livsnødvendig behandling uten å måtte vente på andre laboratoriesvar. Vi har en lang forskningstradisjon innen ultralyd og det er ikke vanskelige å se mulige samarbeidsprosjekter.

I møte med ulike fagmiljøer identifiserte vi mange mulige områder for forskningssamarbeid. Nå må vi dra hjem til miljøene våre for å se hvem som kan tenke seg å samarbeide med College of Medicine.

Et av de mest inspirerende møtene var å treffe to av tre lærere ved fysioterapiutdanningen ved fakultetet. Det er tøft å ha ansvaret for en ny utdanning med ca. 25 studenter med bare tre ansatte og uten egne lokaler, men de hadde stort pågangsmot og var svært interessert i kontakt med miljøer i Norge som kan bidra til at de lykkes. Vi har en masterstudent ved fakultetet vårt fra Malawi som skal tilbake som lærer ved fysioterapiutdanningen ved endt studium. Universitetet i Tromsø har vært en viktig støttespiller for dette miljøet.

Vi besøkte også den nye campusen til fakultetet i Lilongwe. Her skal medisinstudentene tilbringe tredjeåret av studiet. Sykehuset i hovedstaden er visstnok enda dårligere utstyrt enn Queen Elisabeth Central Hospital i Blantyre.

Den forrige presidenten i Malawi døde av akutt hjertesykdom. Problemet var at sykehuset i hovedstaden ikke kunne gi presidenten adekvat behandling da han fikk hjertestans. En av lederne i helsedepartementet var opptatt av at landet trenger flere spesialister innen mange områder, og nå hadde de spesielt fokus på å få flere hjertespesialister. Kan Norge hjelpe oss til å utdanne flere hjertespesialister i Malawi, var spørsmålet vi fikk i helsedepartementet.

Det er ikke vanskelig å konkludere med at vi bør samarbeide tettere med fagmiljøene i Malawi. De har også viktig kompetanse som vi trenger i helsetjenesten hjemme. Jeg håper vi kan fortsette å sende medisinstudenter til landet, men at dette også er starten på et tettere samarbeid både innenfor utdanning og forskning.