Jeg tenkte på dette utsagnet da jeg fikk invitasjonen til en internasjonal konferanse for universitetsledere. Tittelen for konferansen var:”Out of the crisis into sustainable recovery? Maintaining quality at a time of constrained resources”.

Invitasjonen begynte med en beskrivelse over problemene innen høyere utdanning i Europa. Her kunne jeg lese at Latvia hadde kuttet 50 prosent i offentlige bevilgninger til høyere utdanning i 2009, den italienske regjeringen har annonsert at de vil kutte 10 prosent i studieåret 2010-2011 og at greske universiteter har vært underfinansiert i årevis.

Det er vel ingen grunn til å tro at det blir bedre etter at den økonomiske krisen har rammet Hellas og truer mange andre land i Europa.

Samtidig har konferansen en positiv tilnærming – hvordan kan de høyere utdanningsinstitusjonene bidra til å løse utfordringene med å skape en bærekraftig grønn økonomi og et mer inkluderende samfunn?

Hvordan kan institusjonene bidra til å utdanne ansvarlige og fleksible kandidater som kan håndtere komplekse problemer i et samfunn i stadige endringer?

Eller hvordan kan utdanningsinstitusjonene skape en forsknings- og nyskapingskultur som har en avgjørende betydning for samfunnsutfordringer - som den aldrende befolkningen, fattigdommen, klimaendringene eller livsstilssykdommene? Alt dette i tider med anstrengt økonomi.

Tidvis kan det virke som vi har tilsvarende økonomiske utfordringer ved universitetene i Norge som i de landene som opplever store nedskjæringer. Det er selvfølgelig ikke riktig. Vi klarer nok ikke helt å formidle nyansene i utfordringene våre og alt det positive som skjer. I forhold til situasjonen i mange andre land har universitetene våre en akseptabel økonomi.

De som leser avisene får nok inntrykk av at budskapet er: ”Tora Aasland – we have a problem”. Handlingsromutvalgets rapport endte opp i en diskusjon om ansettelsesforhold og hvordan eksternfinansiering begrenser handlingsrommet til institusjonene. Det ble i alle fall lite fokus på muligheter og prioriteringer i diskusjonen etterpå.

Vi kommer ikke videre hvis vi ikke klarer å formidle hvordan vi kan skaffe oss handlingsrom innenfor den økonomien vi har i dag. Kan vi utnytte pengene våre bedre? Kan eksternfinansiering heller bidra til at vi når de målene vi setter oss? Vi hadde ikke lyktes ved Det medisinske fakultet hvis ikke halvparten av økonomien vår var basert på eksterne midler.

Tilsvarende var det nylig store oppslag om hvor mange årsverk som går med til søknadsskrivning uten uttelling – de fire store universitetene bruker 92 årsverk på å skrive søknader som ikke får støtte. I det ligger det et budskap om at dette er bortkastet tid. Det blir feil. Mange søknader bør få avslag hvis vi skal opprettholde kvaliteten på forskningen.

Det kan komme mye godt ut av søknadsskriving som ikke når opp i en søknadsrunde. Det betyr ikke at prosjektet er dødt, men det kan bety at prosjektet, problemstillingene, samarbeidspartnere eller økonomiske forutsetninger bør endres til neste søknadsrunde. Noen ganger kan selvfølgelig også svært gode prosjekt bli evaluert feil.

Universitetene kan virkelig bidra til å løse samfunnsutfordringene vi står overfor. Vi kan utdanne studenter som har den kompetanse som trengs for å løse klimakrisen eller å sikre en bærekraftig helsetjeneste. Vi kan bidra til forskning som løser de grunnleggende utfordringene innen mange ulike felt – både på kort og lang sikt.

Vi er privilegert i Norge med store overføringer til høyere utdanning og forskning. Vi gis muligheter til infrastruktur, undervisning og forskning som setter oss i stand til å gjennomføre spennende prosjekter - jobben vår blir å vise samfunnet at satsingen er verdt pengene.

Så kan vi i neste omgang fortelle hva vi kan gjøre mer hvis bevilgningene øker. Her har vi mange gode forslag – jeg håper at blogginnleggene mine også gir et inntrykk av alt det spennende som skjer innen medisinsk forskning og at vi har svært gode prosjekt som mangler finansiering.

Kanskje vi bør slutte å tenke på ordene fra Apolloferden - uttalelsen fra Swigert på Apollo 13 var riktignok: ”Houston, we’ve had a problem”. Universitetsansatte i mange land ville nok ha sagt det hvis de fikk overta rammevilkårene våre.