Hummer og kanari

Jeg må først markere at jeg nå har skrevet et blogginnlegg på forskning.no hver fredag i seks år. Siden blogginnleggene mine er en blanding av hummer og kanari – en blanding av likt og ulikt- så skal jeg nok klare å fortsette en tid til. Det hjelper også at jeg får tips i blant fra familie, venner og kollegaer.

Sønnen min Andreas har den siste tiden vært på reise i Kina og Pakistan. Det var ikke helt uten uro jeg fulgte med i opptøyene i Islamabad sist helg samtidig som jeg visste at han var i byen. Desto hyggeligere var det å få mail om at han var reist videre til Faisalabad for å besøke familien til kameraten Lars som han reiser sammen med.

I mailen var det også tips til et blogginnlegg: «hvis du mangler noe å skrive om, er Jawar Bokhari og skolen tilknytta filleryefabrikken her i Pakistan et godt tips. Skolen heter Laila Amar Model School, og jeg tror bistandsmodellen og undervisninga der er right up your alley. Vi har vært på skolen tidligere i dag, og nå sender jeg e-post fra fabrikken».

Jeg må bare innrømme at jeg ikke husket historien om pakistanske Jawar Bokhari som traff en norsk kvinne i London og endte på Lillehammer. For å få et levebrød bygde han opp en filleryefabrikk i hjembyen i Pakistan og solgte filleryer til de store norske møbelkjedene. Dette ble en suksess. På nittitallet etablerte han og familien Laila Amar Model School.

Jawar Bokharis store prosjekt ble å bidra til utdanning av ikke minst jenter i et fattig lokalsamfunn. Visjonen om å gjøre de pakistanske jentene selvstendige, tilby utdanning og gjøre dem i stand til å forsørge seg selv fikk han blant annet fra norske jenter: «jeg så dem overalt her i Norge. Jentene. På toget, på skolene, i gatene. Med en selvtillit som jeg likte. Dette var nytt for meg, men jeg tenkte at en dag skal den pakistanske jenta få oppleve det samme».

Den nå avdøde Jawar Bokhari mente at nøkkelen for utvikling av Pakistan går gjennom utdanning og han fikk oppleve at jenter fra skolen han etablerte kom ut med topputdanninger som advokater, økonomer og medisinske spesialister.

Datteren Laila Bokhari som også er kjent som statssekretær, forsker og deltaker i 22. julikommisjonen, fortalte i et intervju at: «pappa har alltid sagt til meg at utdanning kan ingen ta fra deg, uansett hvor du er i verden».

Andreas hadde selvsagt helt rett i at tankene rundt skolen i Pakistan var helt i tråd med mine tanker om skole og utdanning. Det er utrolig mye endringspotensiale i å gi mennesker utdanning, men også mye folkehelse i at unge mennesker får skolegang og kompetanse. Nøkkelen til arbeid og inkludering i samfunnet er ofte nært knyttet til å ha opparbeidet seg nødvendig faglig bakgrunn på et område.

Kanskje har vi glemt noe av viktigheten av at skole og kompetanse er viktig for at unge skal få nødvendig selvtillit og oppleve mestring. Vi har god folkehelse i Norge, men god helse er ulikt fordelt i befolkningen og ulikheten er økende. Jeg tror at vi bruker alt for få ressurser på barn og unge for å bidra til at flere gjennomfører nødvendig skolegang og yrkesopplæring.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive generelt om folkehelse i dag. Sist uke var det Nordisk folkehelsekonferanse i Trondheim og deltakerne utarbeidet blant annet en erklæring – Trondheimserklæringen- med tittelen Rettferdig fordeling av helse og trivsel – et politisk valg! Det får bli en annen gang slik at det ikke blir for mye hummer og kanari i samme innlegg.  

Hummer og kanari er forresten et uttrykk som noen tror har noe med kanarifugl å gjøre. Uttrykket skal stamme fra «jappetiden» på 1920-tallet da nyrike likte å bestille hummer og søt vin fra Kanariøyene (kanarivin). Det ble oppfattet som en lite heldig kombinasjon og derav uttrykket. Jeg leste i en avis om vin til hummer at: «sødme i form av restsukker er ikke ønskelig, da sødmen i kjøttet er så mild at en søtlig vin fort kan overdøve det sarte kjøttet».