I begynnelsen av oktober leste jeg et essay i Morgenbladet med følgende tittel. Forfatteren var en professor ved Universitetet i Oslo. Jeg fikk nesten litt medlidenhet med han. Det hørtes ut som om hverdagen på universitetet var både tung og vanskelig – tenk studentene skulle til og med få uttale seg om kvaliteten på undervisningen.

”En populær foreleser gjør ikke jobben sin. For det er galt å behandle studenter som konsumenter med klagerett og returrett.”

I følge essayet finnes det mennesker – riktignok langt unna Oslo – som fortsatt tror at det er stas å være professor. Videre lærte jeg at humaniora er på defensiven, og at dagens organisering av universitet ikke gir ”friheten til å definere individuelle forskningsprosjekter”.

Noen ganger lurer jeg på hvilket inntrykk folk flest får av hva som skjer på universitetene. Er vi fryktelig selvopptatte og mangler vi innsikt i verden utenfor?

Inntrykket som gis i blant er at på universitet vil hver enkelt ansatt styre seg selv eller i alle fall styres minst mulig, og at samfunnet for øvrig verken har kompetanse til eller bør mene noe om hva som skjer der. Noen vil kalle dette universitetsdemokrati.

Det er kanskje ikke det samme engasjementet for at Den norske kirke skal få styre seg selv. Jeg har i alle fall ikke hørt uttrykket ”nedbygging av demokratiet” om de endringer som skjer i kirka som en konsekvens av at tidene endrer seg

Det finnes knapt viktigere samfunnsinstitusjoner enn universitet. Her foredles samfunnets viktigste kapital og her legges grunnlaget for landets videre utvikling. For meg innebærer universitetsdemokrati at samfunnet utenfor også engasjerer seg i det som skjer ved institusjonene. Eierne representert ved politikerne har både en rett og en plikt til å gjøre dette.

Universitet opplever i dag stadige nye krav til endring. Det stilles større krav til samordning av forskning, økt publisering, internasjonalisering, nye undervisningsmetoder, mer oppfølging av studentene, raskere gjennomstrømning av ulike utdanningsløp og bedre utnyttelse av ressursene. Dette er umulig uten ledelse.

Tilsvarende endringer skjer også i andre land. I noen land har utfordringene og kravene til endring vært mye større enn i Norge. Konkurransen om de beste studentene og forskerne samt økonomiske utfordringer har gitt og vil gi i fortsettelsen behov for omstilling.

På den annen side så er det vel knapt noen ansatte i Norge som ikke opplever at arbeidsplassen sin er utsatt for omstilling og endringer. Det gjør kanskje lite inntrykk på dem når vi klager over det som skjer på universitetene våre.

I helsetjenesten snakker vi om endringen fra profesjonsmakt til pasientmakt og at de ulike yrkesgruppene jobber mer i team – legens rolle er viktig, men har blitt en annen. Tilsvarende er det kanskje på universitetene - en endring fra professormakt til studentmakt og behov for en annen samhandling mellom de ulike yrkesgruppene – professorens rolle er viktig, men har blitt en annen. Ingen har sagt at endring er enkelt.

La meg allikevel slå fast at universitet er en populær arbeidsplass og de fleste kan nok ikke tenke seg å bytte jobb. Selv professorer som ikke lenger føler den samme stasen med jobben sin, synes ikke å flytte på seg eller foretrekke AFP. Problemet er heller at vi har mange unge, motiverte og lovende forskere i ulike fagfelt som ønsker en fast stilling hos oss.

Selv synes jeg at det er et privilegium å få være ansatt ved NTNU. Hvis du kombinerer dyktige kollegaer og ansatte – det være seg vitenskapelige, tekniske eller administrative – som er opptatt av institusjonen sin samt de beste studentene, så får du en god arbeidsplass. Jeg opplever fortsatt en stor frihet til å kunne definere forskningsprosjekter.

Jeg er stolt av at medisinerstudentene har kåret studiet vårt til det beste i Norge ved et par anledninger. Selvfølgelig er vi opptatt av studentenes vurderinger – de er de beste ambassadørene vi har for å rekruttere nye studenter.

Jeg er heller ikke bekymret for humanioras posisjon. Sannsynligvis vil humanioras betydning heller øke enn å bli mindre i fremtiden. Norges forskningsråd har nylig vedtatt en ny strategi for humanistisk forskning og den er preget av en offensiv tankegang- ikke av et fagområde på defensiven.

Vi må nok forholde oss til at det stadig vil stilles nye krav til universitetene. Ledelse og styring vil endre seg, men det betyr ikke at vi ikke skal videreføre og videreutvikle mange av våre gode tradisjoner med akademisk frihet og friske akademiske diskusjoner – med uttalt medvirkning og medbestemmelse. Jeg tror at vi skal klare det.

Og skulle du treffe professor Joseph Alois Ratzinger eller pave Benedictus XVI som han kalles i disse dager, så har du en mulighet til å diskutere omstillinger i både kirka og på universitet.