Det var spørsmålet jeg hadde etter å ha diskutert litteratur med en kelner i Split i Kroatia på tirsdag. Han kunne fortelle meg om den norske forfatteren Monnesland som hadde skrevet den beste boken han hadde lest om hjemlandet sitt.

Diskusjonen begynte med at han spurte om det var riktig at Jo Nesbø spiller i et rockeband. Han hadde lest alle bøkene hans som var oversatt til engelsk og noen hadde fortalt han at forfatteren også var musiker. Vi kunne fortelle om gruppa Di Derre og at det var riktig at Jo Nesbø også var musiker.

Siden jeg leser lite krimlitteratur, var jeg glad for at jeg hadde gjort et unntak i sommer og lest Frelseren av Jo Nesbø. Nå behøvde jeg ikke å lese en av bøkene hans for å vite at han er en god historieforteller. Jeg hadde både sett filmen Hodejegerne og vært på konsert med han under Olavsfestdagene i fjor. På konserten presterte Jo Nesbø å synge fire sanger den første timen – resten var muntre historier fra oppveksten i Molde.

I sommer hadde jeg også et litterært møte med en annen god historieforteller, Rabih Alameddine. Hans bok, Hakawati, handler blant annet om den arabiske tradisjonen med historiefortellere, eller hakawatier som de ble kalt. Boka er en blanding av historien om familien al-Karrat i Beirut som slo seg opp til å bli en rik familie med bilforretninger i flere arabiske land, og mange klassiske fortellinger fra Midt-Østen

Bokens forteller er barnebarnet som tar datautdanning i USA og blir boende der. Slik slipper han unna den libanesiske borgerkrigen som begynte på midten av 70-tallet.

Det spesielle for meg er at jeg kjenner en amerikansk kollega som rømte fra borgerkrigen i Libanon som attenåring. Helt alene og uten noen kontakter i USA kom hun seg inn i landet med identifikasjonspapirene til søsteren som var død. Hun traff en katolsk prest på flyet som hjalp henne med bolig og skolegang i San Francisco. Siden fikk hun universitetsutdanning og er i dag en kjent medisinsk forsker.

Jeg er overbevist om at Jo Nesbø ville ha endt opp som en hakawati hvis han hadde vokst opp i en arabisk by som Damaskus eller Beirut i en litt annen tid. Vi kunne også raskt enes på fortausrestauranten i Split om at Jo Nesbø er et multitalent.

Fortsatt vil jeg være en større tilhenger av musikeren og historiefortelleren Nesbø enn forfatteren, men det skyldes nok at jeg er for lite tilhenger av sjangeren. Av en eller annen grunn blir jeg alt for mye opptatt av faktaopplysninger og sannsynlighet når jeg leser krim.

Kelneren kom tilbake til oss før vi forlot restauranten for å anbefale oss den fantastiske boka om hjemlandet hans. Jeg må innrømme at Monnesland var et totalt ukjent navn for meg, men jeg ble desto mer nysgjerrig på å finne ut hvem han er i ettertid.

Forfatteren er Svein Mønnesland, professor i slaviske språk ved Universitetet i Oslo og boka het Dalmatia through foreign eyes. Boka er et praktverk som er skrevet både på kroatisk og engelsk. Den kom ut i 2011. Boka dekker nær 800 års historie og viser Dalmatia fra middelalderen og fram til moderne tid (1154-1925).

Dalmatia var navnet på en historisk region på østkysten av Adriaterhavet som har variert i størrelse gjennom historien, men er i dag et område i Kroatia. Boka fikk mye oppmerksomhet i Kroatia da den ble lansert. Det er fantastisk bra at Universitetet i Oslo har en fagperson som markerer seg så sterkt i et annet land som Kroatia – ikke bare i de akademiske miljøene, men med en bok som tydeligvis er til glede for mange.

Jeg har i alle fall skjønt at jeg ikke kan dra tilbake til Kroatia uten å ha lest boka. Jeg skal ikke se ut som et spørsmålstegn neste gang en kroat snakker om forfatteren Monnesland fra Norge. I følge kelneren var boka svært dyr, men absolutt verdt å kjøpe. Det hører med til historien at kelneren var engelsklærer når han ikke hadde sommerjobb på restauranten.

Kroatia er et fantastisk flott ferieland og kan anbefales til alle som ønsker en kombinasjon av godt vær, spennende historie og en hyggelig befolkning. Hvis du i tillegg tar med deg noen bøker blir ferien perfekt.