Hvilke helsearbeidere trenger vi?

Det finnes rundt 2420 fakultet i verden som utdanner nærmere 389 000 leger hvert år. Til sammen utdannes det mer enn en million leger, sykepleiere, jordmødre og spesialister i offentlig helsearbeid årlig. Er utdanningene til disse helsearbeiderne i samsvar med pasientenes og befolkningenes behov for helsetjeneste?

Til tross for store medisinske framskritt så er helseutfordringene enorme. Store sosiale ulikheter i helse eksisterer både innen og mellom land og mange får ikke nyte godt av ny medisinsk kunnskap og behandling. Samtidig utsettes vi for stadig nye helserisikoer. I tillegg opplever mange land økende problemer med å finansiere helsetjenesten.

Like før jul kom en internasjonal rapport om helseutdanningene som var publisert i Lancet – ”Health professionals for a new century: transforming education to strengthen health systems in an interdependent world”. Et panel på 20 internasjonalt anerkjente eksperter gir i rapporten råd om hvordan utdanningene bør endres for å møte framtidens utfordringer i helsetjenesten.

Visjonen til gruppa er: “all health professionals in all countries should be educated to mobilise knowledge and to engage in critical reasoning and ethical conduct so that they are competent to participate in patient and population-centred health systems as members of locally responsive and globally connected teams.”

I dag er vi nødt til å ha et globalt perspektiv på utdanning. Vi er i realiteten i ferd med å få én felles global arbeidsstyrke innen helse – helsearbeidere krysser landegrensene som aldri før. Samtidig øker helseturismen hvor pasienter fra rike land drar til lavkostland for å få utført blant annet ulike tanninngrep og kosmetisk kirurgi. Renommerte medisinske utdanningsinstitusjoner etablerer også filialer i andre land for å posisjonere seg i det globale utdanningsmarkedet.

Vi må kontinuerlig vurdere innholdet i helseutdanningene. Mye av det som står i rapporten er ikke ukjente tanker for hvordan vi nå tenker i Norge både ved de medisinske fakultetene og innen utdanningssektoren generelt.

Rapporten påpeker at institusjonene må vektlegge mer kompetansen som studentene bør ha ved avslutningen av studiene. Dette tilsvarer de endringene vi gjør i Norge med vektlegging av læringsutbytte. Noe av denne kompetansen bør være lik på tvers av institusjonene og landene, men også være tilpasset de lokale forholdene. Kompetansen til helsearbeiderne må være relevant for den lokale helsetjenesten og ikke være drevet av utdanningsstandarder for en helt annen pasientvirkelighet.

For å oppnå dette argumenteres det for et nært samarbeid mellom utdannings- og helsedepartementene. Det nytter ikke at utdanningsinstitusjonene definerer innholdet av utdanningene uten innspill fra helsetjenesten og de behov befolkningen har. Samtidig har utdanningsinstitusjonene en viktig funksjon for å bidra til å endre helsetjenesten i tråd med ny kunnskap.

Jeg er overbevist om at mange av de endringene vi ønsker å gjennomføre i helsetjenesten er avhengig av at de vi utdanner blir viktige endringsagenter. Derfor må vi flytte mer av undervisningen ut til primær- og kommunehelsetjenesten hvis målene i samhandlingsreformen skal nås. Dette er også i tråd med rapporten som ønsker å styrke undervisningen i primærhelsetjenesten. Slik sett er det positivt at vi ser et økende samarbeid hos oss mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet rundt utdanning og helse.

Videre vektlegger rapporten at utdanningene bør fremme samarbeid på tvers av profesjonene – hensikten er å fremme effektive team preget av samarbeid og ikke hierarkiske strukturer. En del kompetanse bør være felles på tvers av utdanningene som ledelse, administrasjon, kommunikasjonsferdigheter og det å kunne evaluere kunnskapsgrunnlaget for egen virksomhet.

Dette blir bare noen små glimt fra en viktig rapport som inspirerer til å arbeide videre med medisinsk- og helsefaglig utdanning. Ikke minst inspirerer rapporten til å arbeide med det globale perspektivet.

Vi kan ikke være fornøyd før vi oppnår en bedre balanse mellom behovene for helsearbeidere og tilførselen i de ulike landene. Fortsatt mangler 31 land en legeutdanning og 44 land har bare ett medisinsk fakultet. I tillegg mister de fattige landene legene de utdanner – av 489 leger utdannet i Ghana mellom 1985 og 1994 hadde 61 prosent forlatt landet i 1997. Dette er en utfordring for oss alle.