Hvor gode er vi?

I A-magasinet forrige fredag var det et oppslag om nordmenn i verdensklasse. Det var en kartlegging av landsmenn med størst suksess utenfor Norge og et panel hadde blitt satt til å rangere dem med størst suksess innen næringsliv, internasjonale organisasjoner, forskning og vitenskap.

Panelet besto av stortingsrepresentant Jonas Gahr Støre, NHO-direktør Kristin Skogen Lund, gründer Elin Hurvenes og økonomiredaktør i Aftenposten Ola Storeng. Alle med rikelig internasjonal erfaring.

Oversikten i A-magasinet viste at mange nordmenn lykkes i andre land, men at antallet kanskje ikke er overbevisende høyt. Noe av det som ble identifisert som en utfordring er at det er vanskelig å få nordmenn til å bo ute over tid. Det er greit å ta utdanningen utenfor Norge, men få blir værende og tilsvarende er det vanskelig å få unge til å flytte utenlands for en periode.

Samtidig mente panelet at vi har gode forutsetninger for å lykkes. Som Jonas Gahr Støre sa det: «Vi er omgjengelige, gode i språk, har god utdannelse, og vi har lett for å komme i kontakt med folk på tvers av kulturer».

Da jeg begynte som dekan i 2005 så hadde Det medisinske fakultet, NTNU fortsatt ansvaret for norske medisinstudenter i utlandet som var fullfinansiert av norske myndigheter. Det innebar at Norge kjøpte studieplasser i ulike land. Jeg besøkte flere av disse universitetene og tilbakemeldingene var at de norske studentene var et positivt innslag ved de medisinske fakultetene. De klarte seg godt faglig, men de var også engasjerte studenter i andre aktiviteter. Det var et opplevd problem at mange studenter bare var opptatt av egne prestasjoner og ikke fellesskapet. Konklusjonen min var at vi kunne være stolt over den ballasten, både faglig og sosialt, som norske elever hadde med seg fra grunnutdanningen (grunnskole og videregående skole).

De siste årene har det nærmest vært en sannhet at det står dårlig til med grunnutdanningen i Norge. Pisaundersøkelsene er selve beviset på at alt er så mye bedre i andre land. For meg blir det litt som at vi deler ut gull etter to-tre øvelser i en ti-kamp. Selvfølgelig skal vi være gode i matematikk og naturfag, men både Pisaundersøkelsen og virkeligheten for øvrig er mer nyansert.

I matematikk er for eksempel resultatene til Norge sammenlignbare med land som Frankrike, Island, Italia, Latvia, Luxembourg, Portugal, Russland, Slovakia, Spania, Storbritannia og USA.

Vi er også opptatt av at 15-åringene skal ha en god skolehverdag. I 2012 ble det første gang spurt om skoleelevene har det bra på skolen. I Norge oppgir 87 prosent av elevene at de har det bra på skolen (feel happy) mot 80 prosent som er gjennomsnittet i OECD- landene. I Finland som omtales som den store Pisavinneren, oppgir 67 prosent av elevene at de har det bra på skolen.

Vi hører også hyppig at universitetene i Norge ikke er gode nok. Nylig var jeg til stede og hørte et innlegg av tidligere rektor, Thomas Wilhelmsson, ved Universitetet i Helsinki. Hans hovedbudskap var at de nordiske universitetene lykkes svært godt i den internasjonale konkurransen og klarer å kombinere både likhet og elitisme.

Wilhelmsson brukte Shanghai-rankingen som eksempel. Her har Norden sju universiteter blant de 100 beste og det gir en tetthet av toppuniversiteter som er høyere enn både USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike. I tillegg er det små forskjeller mellom alle de nordiske universitetene – de rekrutterer tilnærmet likt og det er nesten ikke forskjeller i muligheten til å få arbeid etter endt utdanning.

Et godt eksempel er NTNU som ikke ligger blant de 100 på topp, men som rekrutterer for eksempel bedre studenter enn Universitetet i Oslo, som er blant de 100, når det gjelder karakterer fra den videregående skolen. NTNU er også sannsynligvis et bedre valg hvis studentene skal være sikret en jobb etter endt utdanning. Men – poenget er at det er ikke stor forskjell om du har studert i Tromsø, Bergen, Oslo eller Trondheim.

Det er derfor ingen grunn å snakke ned verken grunnutdanningen eller høyere utdanning i Norge. Så skal vi med et godt utgangspunkt finne ut hvordan vi skal bli enda bedre. Ja - vi kan bli bedre på flere områder. Det vi ikke skal bli dårligere på er elevenes/studentenes trivsel, evne til å arbeide i team, evne til å opponere mot angivelige sannheter, demokrati og andre ting vi verdsetter i det norske systemet.

Det var selvfølgelig ekstra hyggelig at personen som ble kåret for størst suksess innen næringsliv i A-magasinet var en tidligere student fra NTNU. Paal Kibsgaard er utdannet sivilingeniør fra petroleumslinjen og er i dag konsernsjef i Schlumberger som er verdens største oljeserviceselskap. Selskapet er børsnotert i New York og har en markedsverdi på over 700 milliarder kroner. Det viser at studenter kan nå langt med en utdanning fra Norge (og NTNU).