Det er en fantastisk flott jobb å være leder ved Det medisinske fakultet, NTNU med nesten 1200 ansatte. Vi opplever stadig innen forskningen at nye prosjekter innvilges, sentre etableres, internasjonal anerkjennelse oppnås og resultater publiseres og formidles.

På mandag hadde New York Times et lengre intervju med May-Britt og Edvard Moser som er verdensledende hjerneforskere ved fakultetet vårt. Tenk hvilken glede det er for NTNU og Norge at vi har dem i Trondheim. I forbindelse med at de fikk Louis-Jeantet-prisen i 2011, uttalte jeg til et sveitsisk TV-team at jobben min var å kjempe hver dag for å beholde forskningsgruppen i Trondheim. Utfordringen har ikke blitt mindre, men jeg er optimist. Sist uke ble det kjent at May-Britt og Edvard Moser får Fridjof Nansens belønning for fremragende forskning i 2013.

Tilsvarende finnes det ikke noe bedre enn å kunne bidra til at samfunnet får nye leger og helsepersonell som har den kunnskap, de ferdigheter og holdninger som trengs for å ha en god helsetjeneste. Selv om vi er det mest populære medisinstudiet for de som kommer direkte fra den videregående skolen, skal vi nå gjøre endringer med studiet slik at det er tilpasset nye behov for kompetanse. Målsettingen er å ha utdanninger som utformes i nært samarbeid med helsetjenesten og befolkningen for øvrig, og som har en kvalitet som ligger i front internasjonalt. Tre av masterutdanningene våre undervises på engelsk.

I forrige uke intervjuet jeg søkere til de fem instituttlederjobbene våre. Jeg blir glad over å møte kompetente fagpersoner som har både motivasjon, kompetanse og personlige egenskaper til å kunne bli dyktige ledere. Jeg håper at vi har et nytt lederteam på plass i løpet av en måneds tid.

Det har skjedd noe i universitets- og høyskolesektoren etter at vi ved noen institusjoner har gått over til å ansette ledere på alle nivå. Betydningen og viktigheten av ledelse har økt i tråd med de endringene som har skjedd. Jeg er sikker på at dette vil bidra til positive resultater. Nå får vi håpe at NTNUs ledermodell blir normen nasjonalt i fortsettelsen.

I januar skrev jeg i en blogg: «Nå finnes det mange etablerte og ledende forskere som er flinke til å bidra til at neste generasjon av forskere innen gruppen får bygge en CV som gjør dem konkurransedyktige på den internasjonale arenaen. Det finnes kanskje ikke et bedre ettermæle for en god forsker enn at tidligere studenter og yngre kollegaer flytter forskningsfronten videre og at de får æren for å ha lagt til rette for at det kunne skje».

På tirsdag hadde vi en minnestund ved fakultetet for professor Ingrid Gribbestad som døde nylig, 51 år gammel, etter en lang tids kamp mot kreft. Hun var en ledende internasjonal ekspert på svulstdiagnostikk ved hjelp av MR (magnetisk resonans). Hun var blant de første i verden til å vise hvordan MR kan skille mellom godartede og ondartede brystsvulster ved hjelp av dynamisk kontrastavbildning og spektroskopi.

Ingrid Gribbestad begynte som forsker ved Sintef i 1987 og siden som forskningssjef ble hun sentral i Sintefs satsing på MR og oppbyggingen av MR-senteret. Etter at Sintef la ned MR-satsingen, begynte hun hos oss i 2005. I løpet av disse årene bygde hun opp en forskningsgruppe på rundt 25 personer ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk. Ingrid Gribbestad var opptatt av å få fram neste generasjon forskere og bygde en bærekraftig forskningsgruppe som fortsetter. Slik vil Ingrid Gribbestads suksess leve videre gjennom alle de medarbeiderne som forsker videre på hennes fundament. Hun var en slik klok forsker som jeg beskrev i bloggen i januar.

Det var med stor sorg at vi mottok budskapet om at Ingrid Gribbestad var gått bort. Jeg er stolt over at vi fikk ha henne som medarbeider ved Det medisinske fakultet og den innsatsen hun gjorde for å bekjempe kreftsykdommen hos andre gjennom mange års forskningsinnsats.

Å lede et fakultet gir mange gleder og mye stolthet. Det gir også mange anledninger til å reflektere over de mer vanskelige delene av livet som alvorlig sykdom og død. Vi er og blir et fellesskap av mennesker som erfarer livet både på godt og ondt. Så får vi passe på å være rause med hverandre og ikke glemme at det finnes viktige ting også utenfor jobben som venner og familie.